Det finnes ikke den ting han har skrevet eller regissert som jeg ikke har slukt rått. Han hadde meg ved «hallo», for å si det sånn. Å kritisere hans foreløpig siste film, den kommersielle floppen «Elizabethtown» (2005), er for meg som å fange en sommerfugl og rive vingene av den.
Jeg ga en gang ut en fanzine som i første nummer kopierte sidetallet og omslagsdesignen – blå bakgrunn, font i gull – til «The things we think, but do not say», internmemoet Jerry Maguire deler ut til sine sportsagentkolleger i filmen med samme navn (et memo – eller rettere sagt et «mission statement», som igjen var modellert etter førsteutgaven av J.D. Salingers «The Catcher in the Rye» (1951)). Jeg forsøker etter beste evne å etterleve Cameron Crowes devise for en vellykket fest: Drikk to øl på styrten med en gang du kommer, vent deretter en time. Drikk så enda to øl på styrten. (Dette er et råd han en gang fikk av Glenn Frey i The Eagles, noe han siden har gjengjeldt ved å caste Frey i filmene sine.)
Jeg forstår alt som skjer i «Vanilla Sky» (2001). Jeg vet hvorfor Ezra Koenig i Vampire Weekend synger om Peter Gabriel i «Cape Cod Kwassa Kwassa»: Det er fordi «In Your Eyes» av Peter Gabriel er en nøkkelsang i Cameron Crowes regidebut «Say Anything» (1989). Jeg har lest memoarene til Ben Fong-Torres, Rolling Stone-redaktøren til William Miller (som mer eller mindre er Crowes alter ego) i musikkfilmen «Almost Famous» (2000).
Jeg har pløyd gjennom katalogen til søstrene Wilson i 1980-tallsbandet Heart ettersom Cameron Crowe giftet seg med den ene av dem, Nancy Wilson. (De er nå skilt; adjø, Heart.) I motsetning til Kurt Cobain mener jeg at «Singles» (1992) gir et veldig presist bilde av musikkscenen i Seattle på begynnelsen av 1990-tallet (og ikke minst datinglivet: Så klart det går an å ha en intim samtale under en Alice In Chains-konsert!).
Og det Val Kilmer har sagt om at han under innspillingen av «The Doors» (1991) følte seg nesten mer som Jim Morrison enn Jim Morrison selv, mener jeg at også Matt Dillon burde tenke om sin Eddie Vedder-tolkning i «Singles», selv om han ikke offisielt tolker Eddie Vedder.
I sitt episke introduksjonsessay i Bob Dylan-boksen Biograph (1985) forteller Cameron Crowe om en kamerat som en gang ble invitert til en fest med et spesielt tema: Alle gjestene måtte kle seg ut som figurer fra Bob Dylans låtunivers. Kameraten til Crowe endte med å gå kledd som «broren til Maggie», en ukarismatisk bifigur i sangen «Maggie’s Farm». Andre gjester hadde en siamesisk katt på skulderen eller var iført en fillete offisersuniform («A diplomat who carried on his shoulder a siamese cat» og «Napoleon in rags» nevnes begge i «Like A Rollin’ Stone»).
Flere hadde simpelthen med seg tamburin, mens én gjest – kanskje kveldens aller mest avanserte – var utkledd som Albert Einstein forkledd som Robin Hood (det er slik Dylan beskriver vitenskapsmannen i tredje vers av «Desolation Row»).
Etter at jeg leste dette, har jeg tenkt mye på hvordan en temafest med gjester utkledd som Cameron Crowe-figurer ville artet seg. Ute på dansegulvet ville en tenåringsjente beveget seg sakte – og barføtt – til tonene av Cat Stevens’ «The Wind» mens hun plukket blader av en rose og lot dem falle mot gulvet.Så ville hun løftet på solbrillene og sagt: «Jeg har bestemt meg. Jeg skal bo i Marokko et år. Vil du bli med?»
En annen dame, en mer klassisk skolert danser, kledd i samme jakke som Suze Rotolo hadde på omslaget til «The Freewheelin’ Bob Dylan» (1963), sier at hun har en hemmelighet og at hun «vil fortelle den til deg i deres neste liv, der dere begge er katter». En eterisk flyvertinne, som liker å snakke lenge i telefonen mens hun hører på tidlig Ryan Adams, introduserer seg som en jente det er «umulig å glemme, men vanskelig å huske».
Borte ved stereoanlegget står en eldre fyr med Guess Who-T-skjorte og leter etter en plate av Iggy Pop. «Jeg har et råd til deg», sier han (antakelig) og nikker mot de øvrige gjestene. «Jeg vet du tenker at disse menneskene er vennene dine. Men vil du være en ekte venn for dem, må du være ærlig og ubarmhjertig.» Så bryter alle ut i (tilsynelatende impromptu) allsang av en Elton John-ballade kalt «Tiny Dancer».
Jeg forsøker etter beste evne å etterleve Cameron Crowes devise for en vellykket fest
«Vær ærlig og ubarmhjertig» – honest and unmerciful – er rådet den notoriske musikkritikeren Lester Bangs (spilt av Philip Seymour Hoffman) gir til den aspirerende rockejournalisten William Miller (spilt av Patrick Fugit) i «Almost Famous» (2000), regissert av Cameron Crowe. Han ble tildelt Oscar for beste manus for filmen, som er løselig basert på hans ungdomsår som journalist for blant andre Rolling Stone Magazine og Creem, magasinet til nå avdøde Bangs.
Da han kom i tjueårene, følte Crowe – hvis mor trodde på en «akselerert» barndom og derfor sendte ham på sommerskole, slik at han fullførte grunnskolen på rekordtid – at han var mer eller mindre ferdig med musikkjournalistikk. Bortsett fra Marvin Gaye hadde han intervjuet alle han noensinne ville skrive om.
Delvis for å ta igjen for den tapte ungdomstiden registrerte han seg under dekknavn på Ridgemont Senior High School i Redondo i California og skrev en bok om opplevelsen, «Fast Times at Ridgemont High» (1982), som ble filmatisert av Amy Heckerling (på norsk heter den «Hæla i taket»). Noen år senere debuterte han selv som regissør med ungdomsfilmen «Say Anything», og har siden regissert fem spillefilmer til, «Singles», «Jerry Maguire», «Almost Famous», «Vanilla Sky» og «Elizabethtown», hvorav alle bortsett fra den nest siste kan sies å tilhøre det amerikanerne kaller light comedy, en sjanger Crowe, litt etter hvordan man ser det, nesten egenhendig holder liv i.
De siste årene er det imidlertid stort sett journalisten Crowe man har hørt noe fra. Etter «Elizabethtown» har alle hans filmprosjekter på et eller annet vis strandet, mens stadig flere av hans journalistiske tekster er arkivert og digitalisert på hans offisielle nettside www.theuncool.com («The Uncool» var arbeidstittelen til «Almost Famous»).
Arkivet, som i skrivende stund teller 194 artikler for flere ulike publikasjoner, bøker og albumomslag, er et veritabelt Atekst for Cameron Crowe-komplettister. Det er dessuten en gyllen anledning til å se om Crowe selv har maktet å holde seg til sin læremester Lester Bangs’ maksime – som faktisk stammer fra virkeligheten – om alltid å være «ærlig og ubarmhjertig».
Da han som 19-åring intervjuet den ti år eldre David Bowie for Playboy, gikk han i alle fall rett på sak: «Let’s start with the one question you’ve always seemed to hedge: How much of your bisexuality is fact and how much is gimmick?» innledet han. («It’s true – I am a bisexual. But I can’t deny that I’ve used that fact very well», svarte Bowie).
Da han intervjuet John Travolta for Playgirl, i kjølvannet av «Saturday Night Fever» (1977), grillet han ham så hardt når det gjaldt scientologi, at Travolta til slutt foreslo: «Did you want to know what I do, like I fly an airplane and all that?» Da han intervjuet de notoriske studiorottene i Steely Dan, spurte han Michael Becker om han følte at han var med i et band i det hele tatt. («’No,’ Becker answers earnestly, ‘but we can get a real good one together in a hurry.’») Og da han møtte Joni Mitchell for en tre dagers intervjuseanse, spurte han på et tidspunkt: «A commonly asked question among your longterm fans right now is, what happened to the melodies?»
Andre ganger var han, og ikke at det nødvendigvis er noe galt i det, mer velvillig enn Lester Bangs foreskrev. Som da han skrev liner notes til Lynyrd Skynyrds livealbum «One More From The Road» (1976): «It can be said very simply. On stage Lynyrd Skynyrd are as white-hot as a band can get.»
Eller da han sommeren 1978 gjorde et kort intervju med Stevie Nicks for Rolling Stone, som handlet om at Nicks hadde blitt frastjålet en svart skinnjakke. For å komme seg over tapet av jakka – som hun hadde hatt på seg på scenen hver kveld under den siste turneen med Fleetwood Mac – hadde hun skrevet låter helt frenetisk, fortalte hun. Hun hadde likevel ikke helt gitt opp å få jakka tilbake, ettersom den trolig betød mye mer for henne enn for vedkommende som tok den. Nederst i saken la Cameron Crowe ved telefonnummeret hennes.
«I tried to walk the line. Which even Lester Bangs did», sa han om sin musikkjournalistikk i et intervju med The Guardian i 2000, som er gjengitt i bokmanuset til «Almost Famous». Han utdypet:
… There’s a story that goes unwritten with every piece of rock journalism that’s not a review: The relationship between the subject and the writer. There’s always a dance that goes on, and there’s always a personal connection, and if you totally fail it’s a puff piece, and if you partially fail you’re able to capture a little bit of fan-dom and the truth at the same time – which is what I always used to try and go for.
Nå er det noen som vil mene at Cameron Crowe balanserer på en tynn line også i sine filmer. Ikke mellom fandyrking og sannhet, men mellom sannhet på den ene siden og «en verden hvor ingen eksistensiell problemstilling er så stor at den ikke kan løses av den perfekte kombinasjonen av popsang og drømmejente» på den andre. Det er Nathan Rabin, journalist i den amerikanske nettavisa A.V. Club, som skriver dette om «Elizabethtown», den hittil siste filmen til Cameron Crowe.
«Elizabethtown», som handler om en joggeskodesigner (spilt av Orlando Bloom) som forsones med sin fars bortgang ved hjelp av blant annet Kirsten Dunst og en sang av Elton John om en sønn som gravlegger sin far, er vitterlig, trass i alle dens skjøre, vakre, livsbejaende enkeltscener (eller kanskje nettopp på grunn av dem), faretruende nær en parodi på en Cameron Crowe-film, og trolig i alle fall én av grunnene til at han ikke har ferdigstilt noen film siden.
Men slik Orlando Blooms karakter overkommer en personlig og kunstnerisk ruin i Elizabethtown, er Cameron Crowe nå tilbake. Ved juletider er det etter planen verdenspremiere på «We Bought A Zoo», hans nye spillefilm, basert på en sann historie om en britisk familie som kjøpte en dyrehage (i hovedrollene: Matt Damon, Scarlett Johansson og – aiai! – Patrick Fugit, som spilte Crowes alter ego i «Almost Famous»).
Og i løpet av sommeren var det premiere på «Pearl Jam 20», Crowes jubileumsdokumentar om bandet han brukte som statister i «Singles». Og hvis han bare finner en distributør, er det også snart premiere på hans konsertfilm «The Union», som går langt i å forsikre om at Cameron Crowe ikke har bukket under for noens krav om å «show me the money», men holdt seg til det cameron croweske. «The Union» er nemlig en konsertfilm om Elton John.
