I 2007 brøt yrkeskriminelle Steven Hayes og Joshua Komisarjevsky seg inn i huset til familien Petit i Cheshire, Connecticut og tok dem som gisler. Deretter tvang de moren i huset, Jennifer Hawke-Petit, til å bli med i en bank og ta ut 15.000 dollar.
Da de kom tilbake til huset eskalerte situasjonen. Komisarjevsky misbrukte den 11 år gamle datteren i huset, Michaela, seksuelt. Deretter voldtok Hayes Jennifer før han kvalte henne og satte fyr på både henne og huset. Michaela og den 17 år gamle storesøsteren Hayley, som lå fastbundet i sengene sine, døde av røykforgiftning.
Den eneste som kom unna var Jennifers mann, William Petit, som våknet etter å ha blitt slått ned med et balltre. I 2010 dukket han opp hos Oprah for å fortelle historien sin:
En grusom sak, og en blir enda mer hoderystende når man vet at det lokale politiet ifølge egne logger hadde blitt tipset av banken om hva som var på gang. De var på plass utenfor huset allerede før Michaela ble misbrukt, men grep ikke inn før huset sto i full fyr.
Drapene har rystet hele USA, og drapsmennene er begge blitt dømt til dødsstraff, samtidig som det selvsagt ble fôr for jævlige actiondebatter ala dette:
Om man vil ha en mer tankefull innfallsvinkel kan det være verdt å ta en titt på HBO-dokumentaren «The Cheshire Murders», som hadde amerikansk premiere mandag og dukket opp hos oss i Comoyo View i dag.
Filmen er regissert av Kate Davis og David Heilbroner, som har brukt flere år på å fordype seg i saken og finne ut hva som lå bak drapene.
Samtidig avdekker filmskaperne ifølge Washington Post «et hjerteskjærende portrett av drapsmennene», og bruker filmens siste tredjedel på en diskusjon om de to virkelig fortjener dødsstraff.
Et utfordrende spørsmål, all den tid drapene fikk selv garvede dødsstraffmotstandere til å endre mening. Som John Anderson i IndieWire skriver i sin anmeldelse:
This is arguably the only documentary to examine the impact of a death-penalty conviction as it unfolds, and one in which the perpetrators admitted to the crimes involved. It asks all the right questions, while raising quite a few of its own. Does it help people heal or re-victimize them — who gains, who loses? What emotions drive our definition of justice? And after four years and multiple trials, there lies the irony that Komisarjevsky and Hayes will very likely never be put to death.
Samtidig virker anmelder David Wiegand i The San Francisco Chronicle til en viss grad frustrert over spørsmålet hverken dokumentaren eller noen andre synes å kunne besvare: Hvorfor?
Psychological details, memories of former girlfriends – all contribute to a generalized knowledge, but because the minds of Hayes and Komisarjevsky are clearly so far outside the knowable norm of human existence, it still makes no sense.
