Her er starten på den første episoden noen sinne av «60 Minutes»:

Lite har i grunnen endret seg – magasinforsiden er der, selv om grafikken er dårligere, Mike Wallace er der, som han var inntil 2008, og den ikoniske stoppeklokken kom kun en håndfull episoder senere.

Det som kanskje er forskjellig, og som er verdt å merke seg, er mangelen på journalistisk kommentar over filmmaterialet fra valgkampkontorene til Richard Nixon og Hubert Humphrey. Vi er fluen på veggen, stilen er naken og dokumentarisk og man tar seg i å lure på hvordan en gjennomsnittlig sending hadde foregått om de hadde valgt å videreføre og foredle den stilen i stedet for å gå over i sitt nåværende, møysommelig kommenterende gjenge.

«It’s a kind of a magazine for television», sier Harry Reasoner i åpningen, og det stemmer jo på en prikk, det – «60 Minutes» er nesten blitt en sjanger i seg selv, et av de mest vellykkede TV-programmene noen sinne i seertall, prisdryss og tillitt. Programmet har sine pinlige riper i lakken, men i sum forvalter journalistene som introduserer seg selv i åpningen av hver episode en av de mest solide merkevarene i engelskspråklig journalistikk.

Interessant nok, sånn apropos satire, er det faktum at programformatet er inspirert av det kanadiske programmet «This Hour Has Seven Days», som igjen var inspirert av det britiske satireprogrammet «That Was the Week that Was». Der hvor The Onion altså tok sine hint fra de seriøse avisene, sniker tv-magasinformatet fra humorens verden. Spør meg ikke hvorfor det virker passende.

Det mest påfallende, hvis man dykker i arkivene og tar en titt på reportasjer fra tidligere tiår (det ligger en bråte ute på programmets hjemmesider), er hvor lite som endrer seg. I serien med Reagan-intervjuer Mike Wallace gjorde, er i grunnen den enkleste måten å skille epokene fra hverandre på å se hvordan den gamle presidenten eldes.

Er det kanskje noe av grunnen til at programmet holder en slik høy stjerne? I en episode av «Seinfeld» snakker Elaine om hvordan 60 Minutes er en del av det ukentlige ritualet:

ELAINE: I’m going to miss 60 Minutes. You know, I hate to miss 60 Minutes. It’s part of my Sunday weekend wind-down.

JERRY: I don’t know how you can unwind with that clock ticking. It makes me anxious.

På samme måte som The Economist sikkert hadde tapt en god del lesere på å skifte layout i retning av en luftigere, mer lekker uttegning (de hadde mistet noe av det Matt Pressman kaller snobbeapellen) er det godt mulig at «60 Minutes» får en god del gratis på å nærmest stå bom stille. Men det er i så fall fordi de har gjort en del små ting riktig i utgangspunktet, de har for eksempel ikke noen vignettmusikk det egentlig går an å bli lei av: Det er godt mulig at den tikkende klokken gjør Jerry Seinfeld nervøs, men det er en forholdsvis diskret og karakteristisk lydkulisse.

De små, syrlige kåseriene som Andy Rooney inntil for et par år siden avsluttet episodene med irriterte sikkert vettet av en del seere, selv fikk jeg stort sett med meg de siste årene hvor han la bort politikk og samfunnsspørsmål til fordel for sortering av nøtter og gneldring over hvor mange ledninger det var bak pulten hans. Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor seeren, etter nok en uke hvor hvitsnippskurker er blitt avslørt eller store personlige hemmeligheter er blitt røpet, kan like å se en liten, gammel og bitter mann måle hvor mye kaffe du egentlig får plass til i en kaffekanne eller klage over at han ikke lenger har oversikt over dagens popmusikk. Det gir et slags perspektiv.

For øyeblikket er «60 Minutes» et av de programmene som klarer seg best på amerikansk TV. Tidligere denne uka kunne Brian Stelter fra New York Times melde at programmet blant annet øker seertallene sine denne sesongen med så mye som 6 prosent i seergruppen mellom 25 og 54, selv om den yngste faste korrespondenten er 41 og resten er godt over 50 og formatet altså har stått bom stille i flere tiår.

I april døde Mike Wallace. Da var det fire år siden han gjorde sitt siste intervju for «60 Minutes», med den dopingmistenkte baseballspilleren Roger Clemens. Før det var Wallace programmets mest kjente ansikt, han var 50 år da den første sendingen gikk og varte 40 år i jobben, gjorde over 800 reportasjer og satt ansikt til ansikt med mange av verdens mektigste og mest kjente mennesker.

I et minneord over den italienske journalisten og debattanten Oriana Fallaci fra 2006 harselerer Christopher Hitchens med den overdrevne og fomlete høfligheten mange journalister møter såkalte verdensledere med. Han trekker frem en rekke eksempler på profilerte intervjuere som like gjerne kunne latt være å møte opp, men Mike Wallace glimrer hendig nok med sitt fravær (Hitchens husker derimot å trekke fram sønnen hans, Chris Wallace, for dette sammenstøtet). Det er ikke tilfeldig og det er ikke glemsomhet: Mike Wallace hadde mer til felles med Fallacis konfronterende og struttende stil en noen annen kjent journalist.

Intervjuene han gjorde med folk som Vladimir Putin og Manuel Noriega var tjokkfulle av harmdirrende «truth to power»-øyeblikk. Se hvordan han griller den daværende kinesiske presidenten Jiang Zemin her:

At Hitchens ikke nevner Mike Wallace i sin harang over det moderne TV-intervjuets udugelighet er simpelthen at han ikke hører hjemme der. Han stiller de samme vrange spørsmålene som Fallaci for eksempel stilte Ayatollah Khomeini.

Senere ga han Mahmoud Ahmadinejad samme behandling. Poenget med å se et Mike Wallace-intervju er ikke nødvendigvis svarene du får eller de ladete stillhetene et vanskelig spørsmål utløser. Du går ikke til et slikt intervju for å lære, men for å nyte synet av en mektig person vri seg fordi han har entret en arena hvor vedkommende ikke lenger har kontroll, og hvor de blir stekt over svak varme av en av TV-mediets mest struttende og elegante mestere. Wallace dominerte skjermen i 50 år og hadde en utstråling og en rik, dominerende stemme som minnet om gamle Hollywoodfilmer og daterte tv-reklamer. Her selger han sigaretter for Philip Morris på 50-tallet:

En helhjertet omfavnelse av tobakksindustriens kanskje mest forhatte navn kan virke rart når det kommer fra det som skal være en av TV-journalistikkens hedersmenn. Men det finnes en slags logikk her: Wallace skjønte, fremfor noe, at det mest effektive en TV-reportasje kan tilby er et øyeblikks tilfredsstillelse. Enten det dreier seg om å få Barbra Streisand til å gråte eller beskylde Johnny Carson for å være en dranker, var det verdt det. Det var den samme grunnen som gjorde at han utviklet en annen klassiker i «60 Minutes»-formatet, scenen der en hvitsnippforbryter blir konfrontert med den bramfrie og modige reporteren. Wallace sa at han gradvis faset ut slike reportasjer fordi de ble karikaturer på seg selv. Men det er lett å forstå hvorfor de fungerte i utgangspunktet. Jeg har ingen anelse om hva de folka her har gjort – men gud bedre, det ser ut som de fortjener det:

KJIP BONUS: Om man skal plukke én som har gjort en dårligere figur enn noen andre på 60 Minutes – og konkurransen er formidabel – tror jeg ikke man skal vi ikke til vrange despoter, terrorister, mafiafolk eller divaer. Nei, er det ett menneske som fremstår som presterer å fremstå som mer vemmelig, mer uspiselig og mer infantilt avvisende enn noen andre, så må det være det forrige århundres kanskje største musiker.

Møt Miles Davis – verdens verste menneske.

 

  • Claudia Weinstein fra «60 Minutes» er for tiden i Bergen, der hun skal snakke under Nordiske Mediedager. Comoyo er blant sponsorene av arrangementet.