Vi ble oppmerksom på denne via en tweet fra Asbjørn Slettemark (kjent fra Lydverket, samt den glimrende krimbloggen OP-5). Som spøkefullt antydet at det sier noe om amerikansk vs. norsk vri på integrering, når den prominente Manhattan-sigøynerfamilien Johns får et eget realityshow med premiere i dag. «American Gypsies» har allerede før premieren møtt anklager om å spille på fordommer og stereotyper. Det hjelper vel heller ikke at familien Johns, som blant annet driver en kjede med spådomsbutikker (!), ut fra den usedvanlig hissige diskusjonen under YouTubevideoene som er lagt ut så langt å dømme, også ser ut til å være en .. noe omstridt familie også blant sine egne (nesten så tankene går til vår hjemlige Karoli-familie, med sine relativt mange eksentriske opptredener i offentligheten, senest i går -et lite apropos angående språkbruk: familen Johns ser i likhet med Karolifamilien ut til å selv foretrekke (den av mange andre rom regnet som nedsettende) benevnelsen gypsy/sigøyner).
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: de samme kommentarfeltene gjorde oss også oppmerksomme på en liten filmperle som vi overså i vår sak om romfolk på film i går. «Angelo My Love» (1983) var skuespiller Robert Duvalls andre film som regissør, og en film som Duvall virkelig brant for: han finansierte filmen med en million dollar av egne penger, og brukte fem år på forarbeidet til filmen. Forarbeidet bestod til en stor del av å tilbringe tid med Manhattan-romfamilien Evans, etter at Robert Duvall ved en tilfeldighet møtte på yngstemann Angelo på gaten i 1977 (hvor han i en alder av 7 år hadde noe som fortonte seg som en voksen manns høyrøystede kjærlighetskrangel med en kvinne i 20-årene!).
Manus er basert på Evans-familiens egne historier og opplevelser, og hele familien spiller løst fiktive versjoner av seg selv (også de fleste andre roller er besatt av amatørskuespillere med rom-bakgrunn fra Manhattan). Dette bidrar til filmens nær-dokumentariske form. Duvall skildrer livet til familien med respekt, kjærlighet og et tydelig fascinert blikk, men viker heller ikke unna kontroversielle, tabubelagte eller rent ut ubehagelige sider ved livsformen deres. Det være seg unge Angelos manglende skolegang, eller de seksualiserte voksenmannsfaktene til Angelo (et aspekt som sikkert ville vakt større oppsikt i dagens klima). Ikke noe mesterverk, men et ryddig forsøk på en ærlig film om et dels lukket miljø. Og med en helt unik rolleprestasjon av Angelo Evans. Filmen fikk i all hovedsak positiv mottagelse, både på Cannesfestivalen (der den hadde urpremiere) og hos Siskel & Ebert.
Såvidt vi kan se etter et kjapt søk, er filmen aldri utgitt på DVD, men hele filmen ligger ute (i litt tvilsom kvalitet på YouTube:
