Velkommen til en muligens fast ukentlig spalte, hvor tanken er at jeg snurrer litt film og babler litt løst videre, med utgangspunkt i en av ukens ferske trailere. Denne uken: «Jack Reacher» har premiere helt mot slutten av året, og fikk ganske nylig en ny trailer:

Også kjent som «den nye filmen til Tom Cruise» – noe som i seg selv er ca. middels interessant. Det som derimot ER interessant med den kommende filmatiseringen av spenningsbokserien om Jack Reacher, er den visstnok ganske lille, men plotmessig svært sentrale rollen til en viss Werner Herzog.

Jepp, du leste riktig. Endelig har noen tatt til fornuften og hyret inn den tyske eksentrikeren/mesterregissøren som blockbuster-skurk. Rart det ikke har skjedd før, med tanke på hvor populært tyske aksenter er i slike roller, og med tanke på at Herzog har verdens kuleste tyskerengelsk.

Selv om rollen til Herzog riktignok er som RUSSISK mafiasjef. Noe som i grunnen gjør det hele enda bedre: tenk deg en falsk russeraksent på toppen av den patenterte Herzog-Germanglishen, da! At Herzog funker som skuespiller vet vi dessuten fra før, både fra roller i fiksjonsfilm (for eksempel Harmony Korines «Julien Donkey-Boy»), men selvsagt også fra den uvanlig sentrale rollen Herzog selv (og fortellerstemmen hans) vanligvis spiller i hans egne dokumentarfilmer.

Riktignok inneholder Herzogs siste dokumentarfilm «Into The Abyss» uvanlig lite av Herzog selv (og/eller fortellerstemmen, selv om den får åpne traileren).

Men litt på samme måte (eller som en forlengelse av hvordan) Herzog som spillefilmregissør alltid var mer opptatt av selve prosessen eller metoden med å lage film enn selve resultatet (enten metoden var å hypnotisere alle skuespillerne, flytte en dampbåt over en åsrygg midt i jungelen – eller å bare holde det rabiate geniet Klaus Kinski i skinnet med eller uten bruk av skytevåpen): det er vanskelig å unnlate å tenke på den offentlige personen (evt den orffentlige personaen til) Werner Herzog som noe annet enn et mesterstykke i selviscenesettelse. Enda så mye han liker å kokettere over at han er en enkel sjel som ikke engang skjønner ironi.

Selv liker jeg å tenke på Werner Herzog som en komiker. En uhyre avansert og utfordrende komiker, men i bunn og grunn en vitsemaker. Og en av ytterst få som kan kunsten å fortelle vitser som rører deg i hjertet, som får hjernen til å arbeide etter at latteren har lagt seg. For meg er Herzog verdens viktigste nålevende komiker – helt på høyde med avdøde helgener som Andy Kaufman og Richard Pryor (kanskje den største av dem alle) .