En riktig klassiker i dag. Denne dokumentaren om selveste General Idi Amin ble i utgangspunktet laget med fullt samarbeid fra den ugandiske diktatoren selv – det ble faktisk laget en separat versjon som ble sluppet som ren propagandafilm i Uganda. Idi Amin ble imidlertid ikke fullt så begeistret over den internasjonale versjonen, med litt ekstra scener og en voiceover som utfyller bildet (eller bildene) en smule.
Riktignok var det under tre minutter av det ferdige produktet Amin var misfornøyd med også i denne versjonen, men det var viktig nok til at han tok 200 franske statsborgere som gisler for å presse igjennom «final cut».
Selv førtitallets Hollywoodsprodusenter kunne med andre ord hatt noe å lære av Amin når det gjelder å presse gjennom viljen sin. Men både i klippet og uklippet versjon fortjener filmen den franke undertittelen «Autoportrait», grunnet den unike tilgangen regissør Barbet Schroeder fikk til Amin – flere sekvenser er nærmest iscenesatte, storslagne teaterforestillinger fra Amin selv. Som for eksempel den absurde militærøvelsen hvor Amins tropper «inntar Golanhøydene».
Schroeder er forøvrig litt av en ringrev, alt tidlig i tjueårene etablerte han seg som produsent for noen av de beste filmene i den franske nybølgen – senere skulle han etablere seg som fiksjonsfilmregissør, på merittlisten har han blant annet den …kvartbra, men interessante Bukowski-filmatiseringen «Barfly», og den i ettertid betraktet nokså spekulative kassasuksessen «Enslig Ung Kvinne Søker».
Visste du forresten at Idi Amin også må ta skylden for Karpe Diem? Ja, den norske rapgruppen.
