Er vi blitt en nasjon som i første rekke husker Charlie Chaplin som bestefaren til en dame som hevder seg «ganske kontroversiell» fordi hun «forguder kvinnekroppen», i beste Kristian Ringnes-stil? Det må i så fall bøtes på.
Jeg hadde en lang flyreise her om dagen, og den benyttet jeg til å lese brorparten av de fortsatt nokså ferske memoirene til «The French Connection»-regissør og påstått «villmann» William Friedkin.
Det aller mest rørende i et ellers svært lesverdig kapittel om natten Friedkin fikk sin regi-Oscar for nettopp «The French Connection» (overrakt av ingen ringere enn selveste Frank Capra, noe cineasten Friedkin selvsagt satte pris på) er alllikevel skildringen av øyeblikket mens alle den 1973-kveldens største priser sto samlet bak sceneteppet mens de ventet på å få hylle en mann som i kjølvannet av femtitallets heksejakt på kommunister ikke hadde fått jobbe i byen på tjue år.
Det er faenmeg litt av et øyeblikk sett fra motsatt vinkel også.
Litt trist at klippene som ligger ute kutter rett før det Friedkin beskriver som selve høydepunktet: når samtlige på scenen og i salen bryter ut i en allsang på Chaplins signatursang (ja, han skrev den selv) «Smile».
For å bøte på dette:
