Denne uken ble det klart at Alfred Hitchcocks «Vertigo» inntok førsteplassen på British Film Institutes prestisjefulle «tidenes beste filmer»-avstemning/liste.
En liste som kåres hvert tiende år (via avstemning blant kritikere, akademikere og distributører) – og hvor Orson Welles‘ «Citizen Kane» har hatt førsteplassen siden 1962. Selvsagt blir det kjekling og debatt av et slikt tronskifte.
En kjekling og en debatt som kan minne litt om middelaldrende børsmeglere og Dylan-entusiaster som har funnet en «objektiv metode» for å kåre verdens beste album/covere/kvinnelige albumcovere. Altså: både «Citizen Kane» og «Vertigo» er fantastiske filmer. Men om det ikke finnes en eller annen (bred eller smal) film som har truffet hjertet ditt med større kraft enn en av disse to, er oddsene relativt store for at du ikke er noen filmentusiast i ordets rette betydning.
Selv så jeg forresten en nydelig spesialutgave av Sergei Paradjanovs «The Colour of Pomegranates»/«Sayat Nova» i går kveld – finnes ikke noen vakrere film i verden i hvert fall, sånn APROPOS.
Men uavhengig av om Hitchcock har laget «verdens offisielt, objektivt sett beste film gjennom tidene» (hører dere hvor dumt det høres ut, eller?), kan vi allikevel 100 prosent subjektivt slå fast at mannen lagde de beste filmtrailerne verden noensinne har sett. Hvilken filmregissør i dag har pondus, autoritet og ikke minst kjendisstatus til å sette seg selv i sentrum for egne trailere slik Hitchcock gjerne kunne finne på? Ingen. Ikke engang Spielberg er stor nok, ikke engang Aune Sand er selvopptatt nok.
COMOYOS TOPP TRE HITCHCOCK-TRAILERE GJENNOM TIDENE I UNIVERSET
«Psycho» (1960)
«Good afternoon!» I grunnen litt synd at ikke Gus van Sant lagde en slik en til sin smått absurde bilde-for-bilde-gjenskapning av Hitchcocks «Psycho» … tror det kunne blitt mer severdig enn selve filmen.
«Rear Window» (1954)
Som en liten film i seg selv! Legg merke til hvilket navn som kommer først opp her forresten. Og det i en film med både James Stewart og hennes (ennå-ikke-)Fyrstelige Høyhet Grace Kelly i hovedrollene.
«The Man Who Knew Too Much» (1956)
OK, så får noen andre åpne trailerballet her. Men det er tross alt Doris Day. Som synger «Que Sera, Sera». Det upstager selv Hitchcocks enorme ego. Men ikke helt. James Stewarts påfølgende monolog handler jo tross alt først og fremst om filmens andre store slagspoeng: varemerket Alfred Hitchcock.
Traileren til «Vertigo» er ikke halvgæren den heller, forresten.
PS: Forøvrig er filmen på BFIs tredjeplass, Yasujirô Ozus «Tokyo Story», bedre enn både «Citizen Kane» og «Vertigo» – til sammen. Sånn helt 100 prosent objektivt.
