I dag er det nøyaktig 68 år siden russiske tropper befridde de gjenværende fangene i konsentrasjonsleiren Auschwitz (eller Auschwitz-Birkenau). Et navn som har brent seg inn i verdenshistorien med en egen uhyggelig klang. Og en dato som i dag brukes til å markere minnet om masseutrydningen kjent som Holocaust (eller som Shoah… eller (hos romfolket/romani) som Porajmos).
Det kan virke som en litt upassende idè å markere denne dagen ved å se Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds» hos Comoyo.
Det kan det veldig godt hende at det er. Men det er en passende dag å fundere over kritikken som har blitt rettet mot Quentin Tarantino for å benytte Holocaust som et slags underliggende hevnmotiv i en underholdningsfilm.
En debatt reaktualisert ved Tarantinos bruk av det amerikanske slaveriets historie som hevnmotiv for ferske «Django Unchained».
Derfor er det kanskje ikke så dumt å benytte denne dagen til å gi filmen et gjensyn, og deretter for eksempel bruke denne kommentaren som et utgangspunkt til å selv gjøre seg opp en mening om hvordan vi skal forholde oss til denne historien.
Altså den virkelige historien om Holocaust. Det er faktisk livsviktig, i dag mer enn noensinne.I en tid hvor de siste tidsvitnene er i ferd med å dø fra oss. Apropos: benytt gjerne også dagen til NRKs viktige dokumentar «Tidsvitner», med intervjuer av fem av de (når programmet ble produsert) gjenlevende av de 2000 norske jødene som bodde i Norge før annen verdenskrig og holocaust.
I dag er kun èn av dem i live.
