I går ble det annonsert hip hop-storaften i Oslo Spektrum den 14 februar, med 2 Chainz, Mac Miller, og øverst på plakaten: Lil Wayne.
Både gitarer og rettslig rot kan regnes blant årsakene til at Lil Wayne ikke akkurat er en like selvskreven kandidat til tittelen «verdens største rapper» som han var for kun et par år siden. Ikke minst fordi han, vel, var en fryktelig mye bedre rapper for bare få år siden.
Hvor god får man definitivt et inntrykk av ved å se dokumentarfilmen «The Carter» fra 2009. Som samtidig tegner et ganske dystert portrett av livet til Lil Wayne, på vei fra hotellrom til hotellrom hvor han setter opp den møysommelig innpakkede mikrofonen sin for å spille inn enda et nytt vers.
Selv på klippene fra overfylte konserter virker det som om energien til Wayne vendes INNOVER, der han ser til scenekanten, på skoene sine, opp i veggen, sjelden på publikum.
Filmen tegner et portrett av Lil Wayne som verdens mest ensomme mann. Som en slags rappens Michael Jackson – og talende nok er også Lil Wayne en mann uten noen egentlig barndom. Han ble tross alt profesjonell rapper for Cash Money Records i en alder av ni. Og den (av plateselskapet arrangerte) seksuelle debuten med en prostituert rundt samme tid, slik den skildres i filmen, kvalifiserer strengt tatt som rent seksuelt overgrep. Etter lovens bokstav, men kanskje også moralsk sett.
Nok prat, snurr film!
Dokumentaren fikk også sitt eget rettslige etterspill, da Lil Wayne saksøkte produsenten, Quincy Jones‘ halvt svenske sønn QDIII, etter å ha sagt seg svært misfornøyd med en tidlig klipp av filmen. Jones hadde imidlertid papirene sine i orden (inkludert full godkjennelse fra Wayne og Cash Money), så det kom fint lite ut av søksmålet.
Det vil si, hvis vi ser bort fra de ganske fantastiske opptakene fra Lil Waynes egen vitneforklaring i saken, som lakk ut på nett tidligere i år.
