Det er få komikere undertegnede holder så høyt som avdøde Richard Pryor. Som ofte blir redusert til en forløper for moderne afroamerikansk humor, fra Eddie Murphy (riktignok en uttalt Pryor-disippel) til Dave Chappelle.
I virkeligheten var Pryors fryktløse opptredener en mellomstasjon mellom Lenny Bruce og moderne komikere som, tja, Bill Hicks eller Louis CK. Det er forbausende hvordan man glemmer, eller overser, at Pryor overgikk de fleste (både av sine samtidige og de som kom etter) når det gjaldt å blottlegge sine innerste traumer og dypeste hemmeligheter på en scene.
Jeg mener, fyren snakket åpent ut om både ateisme og homoseksuelle erfaringer tidlig på det amerikanske syttitallet – som en svart mann. I dag huskes han allikevel best som mannen som gjorde det stuereint å si «nigger» på en scene – og for sitt rusmisbruk. Det er sørgelig.
Men det skal selvsagt ikke stikkes under en stol at Pryor selv ikke gjorde saken spesielt mye bedre, ved å konstant ta skuespillerroller som ærlig talt var langt under hans verdighet og hans evner som skuespiller (evner som igrunnen kun er ordentlig tydelige i Paul Schraders debutfilm «Blue Collar», men til gjengjeld er det umulig å benekte disse evnene om man først har sett den filmen). Hovedsaklig for å finansiere nevnte rusmisbruk.
Og når han en kort periode i 1977 fikk sitt eget program på amerikansk TV, valgte han til overmål The O’jays «For The Love Of Money» som kjenningsmelodi – for å understreke at han tok jobben utelukkende på grunn av hyra.
Til tross for dette, og på tross av hvor sinnssykt ujevnt det hele var, var «The Richard Pryor Show» et program som sprengte grenser for TV-humor, med en merkelig miks av sketsjer, satire, stand up-aktige monologer – til og med innslag av konvensjonelt drama. I ensemblet fant man også fremtidige kominavn som Sandra Bernhard og… Robin Williams?!
De to hele episodene som ligger ute på YouTube er med andre ord vel verdt et gjensyn (selv om det muligens trengs litt skipping forbi et par treigere partier). Fuck it, episode 1 er verdt å se utelukkende i ren skadefryd over å se Richard Pryor brekke armen til Robin Williams.
En slags ko(s)misk rettferdighet!
Episode 2 byr på en velkoreografert hyllest/parodi på japanske samuraifilmer – men også på en sekvens hvor Richard Pryor på sett og vis oppfinner hele sjangeren Black Metal. På, kremt, sitt eget vis.
Mitt eget favorittøyeblikk, som til fulle viser hvor grenseoverskridende Pryor hadde evne til å være, er denne sekvensen fra episode 3. Uventet, ubehagelig, velskrevet – og muligens en smule inspirert av en kontroversiell monolog fra Bergmans «Persona»?
