Vi trodde vi hadde kommet lenger, men det hadde vi selvsagt ikke. Forrige uke dro Erik Hoftun cappen bak frem, og bare YO! Rappet om lagkameratene på en pressekonferanse for RBK. Nær «Kick The Burger»-nivå på denna.
Se den i videovinduet øverst.
Vi kjører like så godt en liten kavalkade med sportsrappens «stolte» historie. Liverpool FC tok cappen bak frem og på snei alt i 1988.
Britisk fotball har i det hele tatt litt av et rapsyunderegister. Her representert ved selveste Gazza i 1991.
Men amerikanerene var selvsagt tidligere ute. Dog ikke nødvendigvis med bedre resultat. Baseballlegenden Darryl Strawberry spilte i 1986 inn en låt med (de dengang faktisk helt passe kredible!) rapperne UTFO som vel ikke er noen av partenes stolteste øyeblikk akkurat.
Darryl kommer inn rundt 2:16 med den legendariske linjen «My name is Darryl, I’m a baseball player».
Og alt året tidligere hadde Chicago Bears vunnet Superbowl XX til tonene av denne låta (med medfølgende dans!).
Wrestling er en annen sport med høy rapfaktor. Noen har til og med vært helt OK på mikken. Randy «Macho Man» Savage (RIP) beholdt på sin side i det minste bandanaen på, og rette veien, når han slapp rapalbum i 2003. Men det er vel ca det peneste vi kan si om det albumet. Her er en reklame for albumet.
Og for de som tør: albumet i sin helhet.
Den skotske tenniskometen Andy Murray har en forbilledlig «laidback» flow.
Til sist: det verste i verden er ikke dårlig rap. Det verste i verden er dårlig rap som handler om personlige tragedier. Det blir dobbelt så trist, minst. Sjekk bokseren Fernando Vargas gråte seg gjennom store deler av denne spanskspråklige rappen om sin voldelige far. Med tivolimusikk i refrengene. Dette tar den der kaka.
