Oisann, her er en godbit vi ikke var klar over lå ute på YouTube! Mot slutten av nittitallet tok den svenske elitekomikertruppen Killinggänget en i ettertid betraktet svært viktig liten sving til venstre, med prosjektet «Fyra Små Filmer».
Fire entimersfilmer for tv, som søkte mot noe helt annet enn den referansetunge og absurde metahumoren de inntil da hadde beskjeftiget seg med iserier som «Nile City» og «Percy Tårar».
Ikke minst innledet de med dette prosjektet et fruktbart samarbeid med da nokså ukjente Tomas Alfredson. Via Killinggängets enda mer ambisiøse langfilm «Fyra Nyanser Av Brunt», og deretter det definitive gjennombruddet med «Låt den rätte komma inn», skulle han etablere seg som en av Skandinavias aller mest habile og interessante nålevende regissører i tiåret som fulgte.
Men allikevel er ikke de fire filmene som på sett og vis startet det hele tilgjengelige på DVD, unntatt den litt streitere humorrullen, «Torsk På Tallinn – en liten film om ensamhet». På grunn av rettighetsproblematikk, hovedsaklig i filmen ovenfor, «Ben & Gunnar – en liten film om manlig vänskap».
Som er godt over gjennomsnittlig preget av Killinggängets sans for (smarte) popkulturelle referanser – hele filmen innledes for eksempel med en biltur til Bruce Springsteens konsert på Ullevi (i Göteborg) i 1985, dagsaktuelt nok. Men fremfor alt er «Ben & Gunnar» preget av filmhistoriske referanser. For det første er hele filmens grunnidé en slags skjeggete vri på «When Harry Met Sally».
Men også «Casablanca» spiller en viktig rolle i filmens plot – og spør du undertegnede har dessuten de to første «aktene» noen klare likhetstrekk med «Planes, Trains & Automobiles» – den kleine situasjonen som oppstår når man blir plassert litt for tett på et annet menneske under en reise, liksom.
Alfredson slår seg uansett løs med kildematerialet, dette er kanskje det første Alfredson gjorde som regissør hvor man virkelig kunne ane hans visuelle kvaliteter, og forkjærlighet for detaljer. Den litt fikse vrien med de pseudodokumentariske sekvensene med menn som snakker om skjegget sitt, som gradvis glir over i rollen til et gresk kor, fungerer også langt bedre enn man kunne frykte.
Kort sagt en film verdt å se av langt mer enn de åpenbare kulturhistoriske grunnene. Herregud, ansiktshårpryden til Johan Rheborg og Robert Gustafsson holder i grunnen i massevis.
