«Morvern Callar» fra 2002 var den andre spillefilmen til skotske Lynne Ramsay, etter den kritikerroste debuten «Ratcatcher» i 1999. Det skulle ta hele ni år før Ramsay vendte tilbake med sin tredje spillefilm, blant annet etter å ha tilbragt årevis i såkalt «development hell» med en planlagt filmatisering av suksessromanen «The Lovely Bones», som til slutt ble filmatisert av Peter Jackson i stedet, i 2010. Dessverre får man vel si.

Men i fjor vendte Ramsay endelig tilbake, med filmatiseringen av en annen roman, Lionel Shrivers «We Need To Talk About Kevin». En såpass stor suksess både kunstnerisk og kommersielt at det er lov å håpe på at det tar litt kortere tid til neste gang. Ramsay har to prosjekter tentativt på tapeten som begge høres lovende ut – en western med Natalie Portman med tittelen «Jane Got A Gun» og en slags sci fi-versjon av Herman Melvilles klassiker «Moby Dick». Sistnevnte høres klart mest spennende ut, men takket være Portmans «star power» er nok oddsene rimelig høye for at «Jane Got A Gun» blir en realitet.

Mens vi venter tåler uansett «Morvern Callar» absolutt et gjensyn. Det vil si, det som alltid tåler et gjensyn er Ramsays karakteristiske, grovkornete realistiske, men allikevel visuellt slående stil. Kombinert særlig i denne filmen med en evne til å benytte også musikalske virkemidler på en personlig og original måte – se bare klippet over her. Det er kanskje ikke tilfeldig at «Morvern Callar» ble produsert av filmavdelingen til det britiske kredplateselskapet Warp, mens «We Need To Talk About Kevin» ble produsert av filmselskapet til nylig avdøde Beastie Boy Adam Yauch.

I det hele tatt lager Ramsay det man kan kalle svært personlige filmer, frem til «We Need To Talk About Kevin» skrev hun også manus til alle sine filmer selv. Som denne kortfilmen fra 1998, som handler om den åtte år gamle jenta Lynne (kremt).

Apropos Lynne Ramsay og avdøde musikere byr også «Morvern Callar» på gjenhør med to av de vakreste stemmene fra nittiallets britiske avant-rock, begge revet fra oss siden dengang, så alt for tidlig.

Trish Keenan fra Broadcast.

Og Mary Hansen fra Stereolab.

Bidrar i og for seg (ufrivillig) til den generelle drømmeaktige/spøkelsesaktige kvaliteten filmen har.