Med denne daglige spaltens nye format, tenkte jeg å benytte søndagene til større eller mindre dykk ned i arkivet til Comoyo.
Siden … vel, jeg vet ikke hvordan deres søndager ser ut. men jeg pleier ofte å ha lyst til å se film. Og det går aldri noen film det er verdt å se på TV (bare naturptogrammer, som i og for seg er fint på søndager det også altså). Og det er ikke alltid jeg orker å gå kino. Eller bevege meg ut av døra i det hele tatt.
Uansett, jeg ble smått overrasket over å finne denne i arkivet. «Hets» fra 1944 er regissert av den svenske pioneeren Alf Sjöberg, som i en drøy mannsalder (1903-1980) både gjorde seg bemerket som skuespiller, regissør, dramatiker og manusforfatter.
Han var blant annet med i den aller første radioteateroppsetningen i Sverige i 1925, og regisserte oppsetninger på ærverdige Dramaten helt frem til han gikk bort i 1980.
«Hets» kan kanskje kalles prototypen for det som nesten kan kalles en svensk eller skandinavisk sjanger: Historien om den sadistiske læreren, eller forsåvidt: sadisme og ondskap i skolemiljø – gjerne i form av florlett fiksjonalisert selvbiografi. Og gjerne med en Skarsgård eller to i rollebesetningen.
Det som imidlertid for alvor gjør «Hets» til noe mer en fotnote i historien om skandinaviske filmer om sadisme i skolemiljø, er at filmen også er en viktig fotnote i den noe mer betydningsfulle historien om Ingmar Bergman. Det var nemlig han som skrev filmens manus – som selvsagt var mer enn lettere selovbiografisk, og Bergman havnet dermed også i et offentlig ordskifte med sin gamle rektor (!).
Men viktigere: Bergman fungerte også som regiassistent, og når Sjöberg ikke var tilgjengelig når man i siste liten bestemte seg for at filmen trengte en ny sluttscene, trådde Ingmar til. Dermed er de siste minuttene av denne filmen også Ingmar Bergmans regidebut.
