Først: massiv takk til sporadisk kollega Grennert, som via twitter gjorde meg oppmerksom på dette ganske flotte intervjuet med Hollywoodlegende William Friedkin.

Et intervju som igjen gjorde meg oppmerksom på at Friedkin har en selvbiografi/memoarer ute. Bestilte sporenstreks, jeg! Det holder å ha lest avsnittene om Friedkin i «Easy Riders, Raging Bulls» for å bli nysgjerrig på hva den notoriske bråkefanten og ujevne mesterregissøren har på hjertet.

Forsåvidt holder det jo å ha sett noen av filmene hans, og det har vi vel alle? Daily Beast-intervjuet nevner forøvrig Friedkins bruk av metoden «ørefik» for å få en reaksjon ut av skuespillerne sine.

I den anledning passer det med et gjensyn med den filmen jeg kanskje aller mest gleder meg til å lese Friedkins erindringer rundt innspillingen av, den mildt sagt kontroversielle homolærklubbmassemorderfilmen «Cruising» med Al Pacino fra 1980. Her i en «lett» redigert fanedit.

I samme ånd: Friedkins «Eksorsisten» (1973) på 30 sekunder. Med harepuser.

Og når vi først var på YouTube-kjøret: her forteller Friedkin om innspillingen av sin nest (?) mest kjente film, mesterlige «The French Connection» fra 1971.

Ellers står det ikke til å nekte for at Friedkins sene karriere, særlig på nittitallet, var heller stusselige greier. Men mange mener hans siste to filmer, de voldelige white trash-satirene «The Bug» fra 2007 og «Killer Joe» fra 2011, viste en ny glød. Du kan faktisk leie begge to her hos oss, om du er nysgjerrig.

Det ble jeg, etter dette intervjuet. Dessuten ble jeg nysgjerrig på Friedkins nye karriere siden årtusenskiftet, som operaregissør(!).

Vurderer en operaroadtrip neste gang han er aktuell med en oppsetning i Europa (noe han er ganske ofte, jøsses). Her er et lite klipp om/fra en Puccini-oppsetning i LA i 2008: tre separate enaktere, hvor Friedkin tok seg av de to første og selveste Woody Allen sto for den siste. Igjen: jøsses.