Noen ganger er det verdt å se en film bare på grunn av én scene.

Noen ganger er den ene scenen så utrolig bra, og resten av filmen så falleferdig, at det strengt tatt bare er den ene scenen du behøver å se. Vi overlater ordet til en av våre favorittforfattere, Jonathan Lethem, som i fjor ga ut en liten bok om John Carpenters «They Live», som pussig nok var ca. like ujevn som filmen den beskriver. Og som tar seg opp rundt samme øyeblikk som filmen den beskriver.

«Desert island time: Carpenter’s «The Thing» is his masterpiece, and I can easily think of two dozen directors I personally hold above Carpenter. But, given the imperative to preserve just a dozen sequences from film history in a time capsule, the rest to evaporate from human memory, I might pick the next six, or eight, or ten minutes of «They Live». I’d pick them to stand for the eighties, and for the minor tradition of the «self conscious b-movie,» and for that side of science-fiction cinema devoted to what the critic Darko Suvin calls «cognitive estrangement» (as opposed to wish fulfillment, thrills, action, techno-lust, or horror). And I’d pick them out of affection.»

For å sitere Carpenter selv, fra et meget underholdende intervju gjort av kultrapper og kultfilmentusiast RA The Rugged Man som du kan lese her :

««They Live» was my fuck you to Ronald Reagan and everybody in the ’80s loving that old wrinkled piece of shit. He fucked up everything.»