I kategorier «ufullførte filmer» stiller Henri-Georges Clouzots «L’enfer»/«Inferno» i en særklasse.
Clouzot fikk med sine ekstremt stilsikre thrillere på femtitallet tilnavnet «Frankrikes Hitchcock» – og ble faktisk regnet som en seriøs konkurrent til nettopp Hitchcock om den internasjonale thrillertronen.
Såpass seriøst at Hitchcocks mesterverk «Psycho» ikke bare lånte mange trekk fra Clouzots mesterverk «Les Diaboliques», men skal (i følge enkelte) være et slags forsøk på å overgå konkurrenten – en slags filmverdenens svar på den fruktbare rivaliseringen mellom The Beatles og Beach Boys, om du vil.
I så måte kan «L’enfer» kanskje betraktes som Clouzots «Pet Sounds».
Bortsett fra at den aldri ble fullført, ei heller tredve år senere. Faktisk rakk Clouzot kun å gjøre to filmer til før sin død i 1977, etter at den katastrofalt retningsløse, eksperimentelle og eksepsjonellt dyre innspillingen (internasjonale Columbia hadde gitt ham både frie tøyler og hele tre separate kamerateam) måtte avblåses i 1963, uten at man var i nærheten av å sitte med opptak som kunne settes sammen til noen ferdig film.
Men de uferdige opptakene danner allikevel en slags grunnmur for Serge Brombergs semi-dokumentar fra 2009.
Her presenteres både studioeksperimenter med abstrakt filming av objekter og avansert lek med skygger og lys (ment for filmens drømmesekvenser) og de endeløse rekkene av opptak som Clouzot aldri klarte å fullføre, sammen med historien om filmens ikke-tilblivelse, fortalt av de overlevende.
Resultatet er en ekstremt bittersøt film, med fragmenter av noe som kunne gått ned i historien som en av tidenes beste, mest personlige filmer. Men det ble det aldri – og this is just a tribute, for å gjøre noe såpass sjeldent i denne spalten som å parafrasere Jack Black.
