Paul Thomas Andersons «The Master» er endelig satt opp på norske kinoer. Definitivt verdt ventetiden (selv om jeg personlig godt kunne sett at den var ca 20 minutter kortere – er full kunstnerisk frihet alltid utelukkende en god ting?).
La oss i den anledning ta en titt på Andersons uttalt viktigste inspirasjonskilde for filmen -mesterregissør John Hustons «Let There Be Light» (1945). Den siste av tre dokumentarfilmer som Huston regisserte for den amerikanske hæren som en del av sin krigstjeneste under andre verdenskrig, ble holdt tilbake av sensuren og nektet vist offentlig helt frem til 1981.
Angivelig for å beskytte privatlivet til filmens subjekter: en gruppe nylig hjemvendte soldater fra krigen, under behandling for psykiske traumer på et militærhospital.
Det er uansett interessant å notere seg at filmen viser at det amerikanske forsvaret har vært bevist på disse problemstillingene såpass lenge – uten å være i stand (eller engang vise særlig vilje) til å gjøre noe med problematikken, noe etterdønningene av både Korakrigen, Vietnamkrigen, begge Gulfkriger og Afghanistan dessverre beviser til fulle (det norske forsvarets operasjoner i utlandet har forøvrig gjort dette til et ulmende problem også her hjemme).
Filmens overdrevent fremtidsoptimistiske, positive tone og naive tro på nyvinninger innen behandling som hypnose og nye legemidler blir dermed ganske mørkt tragikomisk.
Sånn sett en av de første filmene til å ta tak i et sentralt motiv i amerikansk etterkrigstid: fra «Let There Be Light» via «First Blood» og «Hjortejegeren» til «The Master», liksom.
Geeks: se opp for opptil flere replikker og scener som er kopiert/skrevet inn i Andersons film. Blant annet ved 08:00 og 24:00.
