Strengt tatt burde jeg vel postet denne på fredag, men da skal jeg som vanlig poste musikkvideoer. Så vi tar det i inngangen til påskeferieuka: britiske «The Long Good Friday» fra 1980 er rett og slett den beste kombinasjonen av påske og kriminalitet som noensinne har blitt festet på en filmduk (og da inkluderer vi alle filmatiseringer av verdens mest omtalte rettssak.
Hvorfor? Strengt tatt burde de første tredve sekundene med filmens hovedperson Harold Shand i Bob Hoskins skikkelse være nok til å forklare saken. For en kjenningsmelodi, forresten.
Og om det ikke er nok forklaring for deg, er det vel kanskje heller ikke filmen for deg.
Men vi forsøker: filmen har briljante hovedrolleinnehavere (Hoskins og selveste Dame Helen Mirren), et flott ensemble av skuespillere rundt dem (inkludert en ganske gøy og litt gay filmdebut fra en ung Pierce Brosnan i en liten, men SVÆRT sentral rolle …), fantastisk filmmusikk fra Francis Monkman (ellers kjent fra det halvcorny symfrockbandet Sky), en gjennomført, gritty visuell stil …og en spenningshistorie som faktisk er spennende.
Dessuten har den en av de mest kraftfulle sluttscenene vi kan huske å ha sett – all ære til Hoskins subtile spill og Monkmans trillende syntharpeggioer. Mer enn nok til å gjøre dette til en fabelaktig filmopplevelse, men forklarer kanskje allikevel ikke fullt ut filmens betydelige kultstatus i Storbritannia.
Den kan kun forklares med filmens funksjon som en slags tidskapsel – dels gjennom et plott med nikk sentrale deler av ennå nær britisk historie – som seksti- og syttitallets generasjon britiske gangstere (her fiksjonalisert i det øyeblikket verden er i ferd med å glippe ut av fingrene deres), IRA-terror, og forsåvidt også Concorde-flyet, som opptrer i scenen vi postet over her.
Men enda viktigere: filmen fungerer også i mer bokstavelig forstand som et monument over et svunnet London. Du veit hvordan vi Oslofolk kan sitte og se på Olsenbanden-filmer (og visse Wam & Vennerød-filmer) bare for å spotte scener av byen vår slik den så ut i gamle dager? «The Long Good Friday» har mye av den samme effekten for Londonboere, filmet på location i storbyen, midt i en periode hvor byen gikk under massive fornyelser (noe som også spiller en vesentlig rolle i filmens handling) – flere av filmens mest sentrale locations ble revet og/eller ombygd ikke lenge etter. En effekt som, såvidt jeg minnes, Joachim Trier skal ha sagt at han etterstrebet i sin «Oslo 31. August» (uten sammenligning forøvrig). Vel, nok prat. Du KAN se filmen i sin helhet på YouTube.
Men for de som fortsatt driver med sånt er den vel verdt å eie. Her er to dokumentarer om filmens litt kronglete tilblivelse, med intervjuer med alle de viktigste aktørene (som du IKKE bør se før du ser selve filmen).
Vi må ha litt mer av Monkmans musikk helt til slutt her. Dette er lyden av bypåske, ass.
