• Du kan også leie filmen, som har «New York i et nøtteskall» som norsk tittel her

ComoyoFilters redaktør har for kun få uker siden utropt «Synecdoche, New York» til den aller beste filmen han så i 2009. Nå har jeg riktignok ikke full oversikt over alle filmer han så i 2009, men jeg er allikevel usikker på om jeg kan slutte meg til den påstanden.

Men det er liten tvil om at det er det klart mest severdige på TV i kveld (NRK2 22:00).

Det uoversiktlige og (bokstavelig talt) evig ekspanderende/imploderende plottet er vanskelig å sammenfatte i få ord, men vi gir det et kjapt og ufullstendig forsøk: Philip Seymour Hoffman spiller en teaterregissør på randen av personlig sammenbrudd, med samlivsbrudd og diverse fysiske og psykiske plager, som nokså uventet får et generøst stipend fra (det ikke-fiktive) MacArthur-fondet.

Dette benytter han til å leie et enormt varehus hvor han bygger opp en fullskalamodell av New York by, i et slags forsøk på å lage en helt ny, mer ærlig form for teater. Noe som utvikler seg til en slags variasjon av boks-inni-boks, hvor teaterregissørens «rollefigur» bygger et nytt teater inni teateret, og så videre, og så videre. Alt mens Hoffmanns rollefigur (og tilsynelatende også «den virkelige verden» utenfor) går stadig mer i oppløsning.

Kort og høyst forenklet sagt ligner det egentlig endel på videoen Kaufmanns gode venn (og regissør av to av hans tidligere originalmanus) Michel Gondry noen år tidligere lagde for Björk.

«Synecdoche, New York» har alle de smarte referansene, alle de kompliserte og finurlige lagene av virkelighet og drøm og ikke minst den evig nagende eksistensielle tvilen som preger filmene Kaufmann tidligere hadde skrevet for Spike Jonze og Michel Gondry. Men svært lite av humoren og lekenheten som preger disse filmene.

Frem trer i stedet en slags kvelende. desperat dødsangst som gjør filmen akkurat så deprimerende som den ble beskyldt av enkelte for å være når den hadde premiere, til usedvanlig polarisert blandet mottagelse. Her er det verdt å nevne at Hoffmanns teaterregissør har fått navnet Haden Cotard – oppkalt etter Cotards syndrom, en sjelden psykisk lidelse som innebærer at pasienten tror at han er død. Og sannsynligvis også etter en bifigur i Prousts selvbiografiske standardverk «På sporet av den tapte tid», en bifigur som i seg selv skal være oppkalt etter den virkelige dooktor Cotard som ga navnet til syndromet – apropos alle lagene av metagrep i denne filmen.

Og passende nok for en såpass innadvendt, selvutforskende filmskaper som Kaufmann.

Og så var det denne tittelen da. En synekdoke er en betegnelse for en metaforisk talefigur hvor

  • en del erstatter det hele (pars pro toto): «mange hender i arbeid»

eller

  • helheten står for en enkelt del (totum pro parte): «politiet arresterte mannen»

Har dette noen direkte sammenheng med handlingen i filmen, da? Hmm, tja. «Synecdoche, New York» er en film med så mange tolkningsmuligheter at den i praksis blir nærmest utolkelig. En mer direkte funksjon får imidlertid tittelen som et ordspill på Schenectady, New York, stedet hvor sentrale deler av filmen utspiller seg.

La meg like godt motsi meg selv og prøve meg på en tolkning av tittelen allikevel: kanskje er det lurt å se forbi begrepets definisjon, og heller se på dets unike egenskap som ord – et begrep som rommer to tilsynelatende motsatte betydninger. Her er vi inne på noe som treffer selve filmens grunntone.

Oppsummert: jæskla dårlig lørdagsunderholdning. Men en høyst severdig film.

  • Du kan også leie filmen, som har «New York i et nøtteskall» som norsk tittel her

 

SE OGSÅ
Simpsons (Viasat4 18:30-20:00)
En moderne familie (TV2Zebra 20:00)
Analyze This (TV3 00:40)