OK, jeg har allerede skrevet en del om «South Park» i denne spalten. Og det er mulig at det har blitt sagt mer enn nok om lørdagens moccamannfadese i norsk offentlighet nå. Men fankern heller.
Kveldens relativt ferske (sesong 15) «South Park»-episode på TV 2 Zebra (21:00) får denne uken et skjær av «life imitates South Park» (intet ukjent fenomen). Den multihandikappede standupkomikeren (og «South Park»-guttenes klassekamerat) Jimmy kommer nemlig i skade for å fornærme hele Tyskland under en direktesendt prisutdeling på TV …
Det er derimot en annen, tidligere South Park-episode som tar lørdagens Spellemannskaos, og ikke minst etterspillet, så skremmende på kornet at jeg er nødt til å bable litt om den i stedet, selv om den dessverre ikke står på noe sendeskjema denne uken.
«With apologies to Jesse Jackson» fra sesong 11 begynner med at Stans far Randy har en … lettere uheldig episode på gameshowet «Wheel of Fortune».
Med dette utgangspunktet følger vi Randy Marsh på kanossarundgang fra beklagelse til beklagelse – og påfølgende runder av backlash og omvendt backlash.
Episoden er blant de fremste eksemplene på hvordan «South Park»-bakmennene Matt Stone og Trey Parker er på sitt aller beste når de kvesser den satiriske pennen sin og vrir den rundt i USAs mest sprengeferdige verkebyller. I dette tilfellet: raseproblematikken og -diskursen. Med utgangspunkt i den dengang dagsaktuelle fadesen til den avdankede «Seinfeld»-skuespilleren Michael Richards.
Det blir nesten litt for påtrengende i den anledning å minne de mange som i disse dager har hylt i kommentarfelt og på Madcons offentlige Facebookprofil om at det er den joviale rapduoen som skylder det offisielle Norge og ikke minst NORSKE KVINNER en unnskyldning, om at en vits i samme sjanger som Plumbo forsøkte seg på under Spellemann ville vært fullstendig karrieredrepende i USA.
Jepp, i landet anslagsvis 93 % av de som hyler opp om PK-Norge i slike anledninger holder som ledestjerne, ville selv de mest rabiate Tea Party-politikerklovner vært sjokkerte og rystet over en slik vits (i hvert fall om de skulle kommentert det for åpent kamera). Fremfor alt kunne nok mange i kommentarfeltene rundt omkring (og da tenker jeg minst like mye på de som har hylt opp på Madcons vegne!) hatt godt av å ta til seg Stan Marshs åpenbaring og avsluttende ord i episoden*.
Men hey, dette er en spalte om TV, ikke om politikk. Eh. Selv om akkurat «South Park» gjør disse skillelinjene svært uklare av og til.
En annen ting som er verdt å merke seg med både kveldens «South Park»-episode og «With Apologies to Jessie Jackson», er hvordan begge episoder drar veksler på rollefigurer som i seriens barndom var nokså marginale. Nettopp denne utviklingen, hvor bifigurer i seriens univers får stadig mer velutviklede trekk, mer liv, kan kanskje sies å være en av hovedgrunnene til at «South Park»i dag fremstår som friskere enn noensinne.
Se på Token Black, som får mye spillerom i «…Jesse Jackson», en figur som i utgangspunktet ikke var noe mer enn et enkelt (men nær genialt) ordspill. Og særlig Randy Marsh-figuren er et perfekt utgangspunkt for mange av de nyere episodene, med sin naive vindhaneinnstillingen til verden (nesten som en mindre karikert Homer Simpson iblant).
* SPOILER ALERT:
Stan: Don’t you see, Kyle?? I don’t get it! [smiles, then walks up to Token] Token, I get it now. I don’t get it. I’ve been trying to say that I understand how you feel, but, I’ll never understand. I’ll never really get how it feels for a black person to have somebody use the N word. I don’t get it.
Token: Now you get it, Stan.[smiles]
Stan:[smiles] Yeah. I totally don’t get it.
Token: Thanks, dude.
SE OGSÅ:
Derrick (NRK2 17:00)
4-stjerners middag (TVNorge 19:30)
Old boy (SVT1 00:05)
Hårdrockens historia (SVT2 22:45)
