Det finnes knapt en film jeg hater mer lidenskapelig enn Lars Von Triers «Dancer In The Dark». Jeg kunne pratet om det i timesvis. Det skal jeg spare leserne for.

Men bare nevne den mest grunnleggende feilen: når hele filmen er basert på at hovedpersonen vil at livet skal bli mer som musikalene hun ser på kino, faller det meste sammen når musikal- og dansenummerene vi blir presentert for fra hennes «indre øye» ser ut som DRITT, fremført av noksagter som ikke hadde kommet seg til andre runde av en gjennomsnittlig norsk kjendisdansekonkurranse engang. Makan.

«Pennies From Heaven» fra 1981 (TCM 22:35) er i bunn og grunn basert på det samme grunnpremisset; en naiv drømmer i depresjonsæraens USA som bare vil at verden skal være som i sangene (som han selger noteark til, en geskjeft som går katastrofalt dårlig, på grunn av såvel depresjonen som grammofonplatens inntog).

Og hans uungåelige brutale møte med virkeligheten  -faktisk er likhetene i plottet, inkludert avslutningen, såpass mange at man kan mistenke at «Von» Trier ikke er ukjent med filmen.

I motsetning til «Dancer In The Dark» gikk den derimot helt katastrofalt dårlig på kino. Det kan hende at hovedrolleinnehaver Steve Martin den dag i dag våkner opp svettende om natten og forbanner at han takket nei til rollen som Indiana Jones i «Raiders Of The Lost Ark» for å kunne gjøre denne filmen.

Men det burde han ikke gjøre. For «Pennies From Heaven» er den soleklart beste filmen den engang så lovende komikeren har gjort i sin lange og ujevne karriere. OK, så er det ikke så mange som er enig med meg i dette, men en av de få som ER det, var den legendariske filmkritikeren Pauline Kael, sånn bare for å nevne det. Den vanligvis ikke akkurat lettbegeistrede Kael gikk så langt som å hevde at «there was never a second when I wasn’t fascinated by what was happening on the screen.»

Men det kan tenkes at denne amerikanske versjonen av genierklærte Dennis Potters BBC-serie fra 1978 (som forøvrig var gjennombruddet til en viss Bob Hoskins) rett og slett var litt for smart for sin samtid, litt for meta i sin omgang med glansnumre fra musikalenes storhetstid, for eksempel.

Selveste Fred Astaire ble eitrandes forbannet over at en dansescene med ham og Ginger Rogers ble benyttet (her gjort som en uhyre elegant duett foran filmlerrettet, hvor Steve Martin og hans motspiller Bernadette Peters danser «mot» Fred og Ginger). Han mente at filmens omgang med sex og vold tilsmusset en uskyldig æra hvor slikt slettes ikke foregikk. Kremt.

Derimot har Christopher Walken i ettertid hevdet at Astaire (OG legnedariske Gene Kelly) skal ha gitt ham ros for sitt scenestjelende dansende hallik-nummer.

Walken er som mange vet utdannet danser, og insisterer på å legge inn minst et par trinn i enhver rolle han gjør, men sjelden (eller ALDRI!) har vi sett ham bedre enn her! Så skal da også nummeret ha tatt to måneder å øve inn og to dager å skyte. Det er nettopp denne evnen og ikke minst viljen til å virkelig fange inn magien ved de gamle musikalene (satt opp mot «den harde virkeligheten») som for alvor gjør «Pennies From Heaven» til en så unik filmopplevelse.

Det var også den aller siste gangen de enorme «soundstagene» fra musikalenes gullalder ble benyttet, før de havnet på filmstudioenes (metaforiske og bokstavelige) skrothauger.

Apropos meta: filmen har også noen elegante «filmatiserte tablåer» basert på fire malerier av de sentrale amerikanske mellomtidsmalerne Edward Hopper og Reginald Marsh. Inkludert Hoppers berømte «Nighthawks», for enkelte mest kjent for å ha inpirert et Tom Waits-album som igjen har gitt navn til en kafé i Oslo.

En must for kunstinteresserte også, med andre ord. Og hvem liker vel ikke enten Steve Martin, amerikansk mellomkrigskunst og/eller klassiske musikaler? OK da, sikkert ganske mange. Kanskje ikke så rart at den gikk så dårlig på kino likevel. Men det gjør ikke filmen noe dårligere av den grunn.

HYPEROBSKUR TRIVIABONUS:

En av de ELENDIGE danseren i «Dancer In The Dark» er forøvrig en viss Al Agami, kjent for tidlig nittitalls scandorap-entusiaster som mannen bak denne:

Han danser like slapt i filmen som i videoen, minst.