Ah, endelig lørdag! På tide å senke seg ned i godstolen – og kose seg med noen ekstremt avanserte mattedilemmaer. Neida. Men joda. «Pi» (Silver 19:35) har et ekstremt vidløftig og ærlig talt i bunn og grunn relativt tøysete plott som involverer matematikk på absolutt høyeste plan (selv om nerder på internett for lengst har avslørt at det er alvorlige mangler i matematikken som vi ser i selve filmen) og jødiske mystikertradisjoner (knyttet til numerologi). Den har i tillegg et soundtrack som egentlig er så klisjeaktig sen-nittitalls-skitten-elektronikk som overhodet mulig.

Den redder seg allikevel inn, som en ekstremt håndverksmessig dyktig øvelse i form av debutanten Darren Aronofsky. Det er rett og slett utrolig at det er mulig å produsere en så stilsikker og estetisk gjennomført film som dette på et budsjett på 60 000 dollar (samlet inn i all hovedsak via individuelle bidrag på 100 dollar blant regissørens vennekrets, som en slags analog forgjenger til dagens crowdfunding).

Ikke rart at Aronofsky raskt ble plukket opp av Hollywood, selv om karrieren hans var nokså vinglete frem til det definitive gjennombruddet med «The Wrestler» i 2008.

Innrømmelse: selv er jeg ikke spesielt glad i Aronofskys filmer. Opprinnelig lot jeg meg blende av alle sanseinntrykkene i («Hollywood-debuten») «Requiem For A Dream» fra 2000. Før jeg begynte å tenke litt gjennom filmen de påfølgende uker, og kom til at filmen i bunn og grunn var både uhyre banal og til og med moralsk/ideologisk tvilsom i enkelte sekvenser (dessverre finner jeg ikke noen internettlink til Bård Torgersens gamle Natt&Dag-kronikk om den iboende rasismen i gruppevoldtektsscenen, men om du har noen gamle Natt&Dag-årganger i skapet kan du jo bla deg tilbake). Litt som en påkostet og vellaget versjon av Wam & Vennerøds «Hvem har bestemt?», inkludert hysterisk lobotomiscene. Jeg følte meg rett og slett voldtatt av filmen. Ekkel følelse.

Allikevel, og som denne mimringen faktisk også illustrerer: Aronofsky er fordømt dyktig, det er det umulig å komme vekk fra. Og denne filmen er et av de fremste bevisene for det. Ta for eksempel å sammenlign dette med hva norske, uavhengige lavbudsjettsregissører får til med budsjetter som ofte er på det dobbelte, minst. Nok sagt.

SE OGSÅ:
«Kolibiens ukjente liv» (TV2 19:00)
«En moderne familie» (TV2 Zebra 20:00)
«Ingen grunn til begeistring» (NRK2 21:10)