Er det mulig å så mye som høre tittelen til Stanley Kubricks «2001: A Space Odyssey» (TCM 01:30) uten å automatisk få den dramatiske åpningen til Richard Strauss‘ Nietzsche-inspirerte symfoniske dikt «Also Sprach Zarathustra» på hjernen?
Tror ikke det. Apropos litterære forbindelser her: hva du enn gjør, og hvor nysgjerrig du enn blir på å finne ut av hva sluttscenen til Kubricks mesterverk «egentlig betyr», må du aldri finne på å lese den gamle pederasten Arthur C. Clarkes bok med samme navn, som han skrev parallellt med manuskriptet til Kubricks film. Der blir alt forklart ned til minste detalj. Og for noe ubrukelig new age-ræl.
Men det bekrefter i og for seg en av mine personlige, gamle kjepphester: filmatiseringer av romaner fungerer best når det litterære utgangspunktet er middelmådig (eller direkte elendig). Et annet eksempel på dette, er selvsagt samme Kubricks filmatisering av Stephen Kings «The Shining». Ekstra interessant fordi både King og Clarke var noe misfornøyd med Kubricks tolkning av deres arbeider. Begge fikk senere anledning til å ha større kontroll over senere filmatiske bearbeidelser av samme kildemateriale ( henholdsvis («2010» (1984) og TV-serie-utgaven av «The Shining» (1997)). Og det gikk jo jævlig bra.
Her kan det innvendes at samme Kubrick noen år tidligere lagde det definitive unntaket fra denne regelen, med sin filmatisering av Nabokovs «Lolita» (1962). Sant nok, men Kubricks «Lolita» stiller seg også nokså fritt til det litterære forelegget. En vanskelig øvelse, særlig i møte med virkelige mesterverk. Kanskje kun mulig for filmskapere på Kubricks nivå. Og hvor mange har vi igjen av dem i dag? I Skandinavia har vi i høyden én. Og han har nettopp begynt forarbeidet på en filmatisering av Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte». Kryss fingrene!
SE OGSÅ:
«Boogie Nights» (MAX 21:00 + TVNorge 02:30))
«The Big C» (SVT1 21:55)
«Mad Men» (VOX 22:00)
