I det hverdagen senker seg over oss igjen, kjører NRK1 i gang den smått stormannsgale svensk/danske krimsamproduksjonen «Broen» klokken halv ti.

Et språkforvirret lappeteppe av et psykologisk massemorderdrama med samfunnskritisk brodd. Tittelens bro er selvsagt Øresundsbroen som forbinder de to landene, og metropolene Malmø og København. Og utgangspunktet for kriminalgåten er altså de to parterte kvinnelikene som blir funnet midt på denne broen i kveldens episode. Jeg tror ikke broen dukker opp igjen i serien, men jeg er ikke helt sikker, for når den gikk på SVT mistet jeg totalt interessen rundt det femte avsnittet et sted. Her er noen raske notater jeg ikke så noen grunn til å skrive ned innen den tid, men som jeg skribler ned nå etter hukommelsen:

* Sofia Helin er seriens soleklare høydepunkt som Saga Norén – den mest sosialt mistilpassede kåtskalken av en usannsynlig briljant kvinnelig politietterforsker jeg kan huske å ha sett på så vel lerret som skjerm. Rollefiguren hadde fortjent en bedre serie, strengt tatt. Hvor mye av komikken i denne figuren som er tilsiktet er jeg litt mer usikker på, men jeg er stor fan og håper de henter henne tilbake ved en passende anledning.

* Kim Bodnia begynner muligens å sikte på sin «andre vår» som skuespiller, nå som han straks er litt for gammel til tøffasrollene han har slått seg opp på. Her leverer han en overbevisende jobbsøknad til fremtidige roller som overjovial, gossete stereotyp danske i skandinaviske samproduksjoner av den typen som visse kretser i TV-produksjonsmiljøer ser ut til å ville ha inn som egen post på statsbudsjettet.

* Serien har omtrent like mange bifigurer som «The Simpsons». Men litt færre og litt dårligere «jokes» (som det jo heter på dansk).

* Serien preges fremfor alt av en total stil- og tidsforvirring som nesten er litt fascinerende. Den mystiske sosialarbeideren går rundt i en frakk og bart som er hentet rett ut fra et svensk sosialrealistisk drama fra sjuttitalet. Den hovne bleien av en journalistjævel tar ecstasy og beveger seg i en nattklubblokalerekvisita som ble til overs fra en dansk ungdomsserie fra nittitallet. Også er det masse chatting på datamskin og hacking og sånt, dette er jo minst like tidsriktig som en Beck-film fra tidlig totusentall. Jeg har et egetdefinert uttrykk for slik epokeforvirring: «Madcon-syndromet». Dette med tanke på Osloduoens nestengjennombruddssingel «DooWop». En låt tuftet på et musikalsk begrep knyttet til det amerikanske femtitallet, med en video som var en slags pastisj på det amerikanske tredvetallet. Noe de jo gjentok på den definitive gjennombruddssingelen «Beggin». Hvor en trofast cover av en sekstitallssoullåt med crooner Frankie Valli i videoen ble ledsaget av en entusiastisk bruk av alle de visuelle klisjeene fra syttitallets «blaxploitation»-filmer.