Hey, jeg innrømmer gladelig at mesteparten av mine kunnskaper om William Shakespeare kommer fra film. I løpet av livet har undertegnede sett en stor del av de Shakespeare-filmatiseringene som er laget i moderne tid, fått med meg noen av stykkene på teater – og har gjort noen tapre forsøk på å lese blant annet «Macbeth» med linjal.

Ikke akkurat tilstrekkelig akademisk tyngde til å kunne slå fast at den gamle barden er tidenes fremste dramatiker, men det er allikevel oppsiktsvekkende at stykkene hans fortsatt føles så fordømt relevante i dag. Det er en grunn at til det stadig dukker opp nye filmversjoner av Shakespeares stykker med få års mellomrom: disse historiene engasjerer fortsatt, og har like mye å fortelle oss i dag som for snart fire hundre år siden.

I årenes løp har de fleste av Shakespeares 38 teaterstykker blitt filmet, men «Coriolanus» er et hederlig unntak. Dette er bardens nest lengste stykke etter «Hamlet», en av hans minst kjente – og har aldri blitt filmatisert før nå.

Ralph «Voldemort» Fiennes har tidligere spilt «Coriolanus» på teaterscenen (det samme har blant andre Laurence Olivier, Richard Burton, Ian McKellen, Morgan Freeman og Christopher Walken. Jeg hadde gladelig betalt en månedslønn for å se sistnevnte!), så han er et naturlig valg når det gjelder å tolke denne kompliserte rollen på film. Men han nøyer seg ikke med det: Fiennes har dessuten gjort dette til sin debut som filmregissør, noe som virkelig er å sikte høyt. Og han treffer!

«Coriolanus» er en skikkelig kraftpakke, som bobler over av rasende energi og entusiasme for materialet. Historien utspilte seg opprinnelig i Romerriket fem hundre år før Jesu fødsel, og tok for seg livet til den romerske generalen Gaius Marcius Coriolanus. Enkelte kilder hevder han var en virkelig person, andre at han kun er en mytisk figur. Shakespeare holder seg uansett tett opp til de historiske beretningene om denne totalitære krigsherren.

Fiennes har forflyttet historien frem til nåtidens Serbia (beskrevet som «et sted som kaller seg Roma»), men den klassiske språkdrakten og romerske referansene er uforandret.

Generalen Caius Martius (Ralph Fiennes) er en mann skapt for krig, trent opp siden barnsben til å være en drapsmaskin av sin steinharde mor Volumina (Vanessa Redgrave). En mann uten empati eller sosial smidighet, men en sann leder på slagmarken – som lever etter en rigid moralkodeks. Og nå er det krig.

Volskerne har grepet til våpen, under ledelse av den noble opprøreren Tullus Aufidius (Gerard Butler). En motstander General Martius har den høyeste respekt for. «Han er en løve jeg er stolt av å jakte på». To jevnbyrdige motstandere som er så like at de begge ender opp bevisstløse av utmattelse under sitt første mann-mot-mann-basketak, mens bomber og granater detonerer rundt dem. Uavgjort på bortebane.

De innledende bakkekampene kunne ha kommet rett fra et «Modern Warfare»-dataspill, men de intense actionscenene baner vei for en helt annen form for krigføring. Etter sin siste seier på slagmarken får generalen ærestittelen Coriolanus, og en nominasjon som konsul. Problemet er at han er foraktet av folket, og forakten er gjensidig.

Generalen har ingen tålmodighet med allmuen, og hans mangel på politisk smidighet fører til et folkeopprør som får Coriolanus landsforvist. Hovmod for fall, og alt sånt. Generalen sverger sin søte hevn mot nasjonen som vendte ham ryggen, danner en allianse med sin gamle erkefiende Aufidius – og erklærer krig mot Roma. Ralph Fiennes er helt glimrende her, og som regissør er han smart nok til å omgi seg med skuespillere av like høyt kaliber. Særlig Vanessa Redgrave utmerker seg i en rolle som burde ha gitt henne en Oscar-nominasjon.

Ok, Ralph Fiennes er ikke akkurat den første som har oppdatert Shakespeare til moderne forhold med den originale dialogen intakt (Ian McKellens «Richard III» fra 1996 var trolig et forbilde her), men «Coriolanus» føles allikevel som et unikum.

Det eneste ankepunktet er at filmen gjerne kunne ha vært lengre. Av hensyn til spilletiden har Fiennes (sammen med manusforfatteren John Logan, som har skrevet alt fra «Gladiator» til den kommende Bond-filmen «Skyfall») mer enn halvert teksten til Shakespeare-tragedien – noe som særlig merkes i filmens siste halvdel. Her går det litt vel fort i svingene, og karakterenes motivasjoner skifter i løpet av noen minutter.

«Coriolanus» er allikevel en mektig historie som vi burde ha fått sjansen til å se på stort lerret, men som av uforklarlige grunner ikke ble funnet verdig til å få en norsk kinopremiere. Det blomstrende språket krever noen minutters tilvenning, stor konsentrasjon og gjerne undertekster – men man får virkelig uttelling for innsatsen her.