Tredje dag på Comic-Con startet på taket av Hard Rock Hotel. På en åpen veranda sto tre runde bord og på siden et langbord med frukt og nykvernet kaffe. Ah, mat det faktisk går an å spise -i skarp kontrast til maten nede på messegulvet. Anledningen: en intervjurunde med de to hovedrolleinnehaverne i «Dredd», Karl Urban og Olivia Thirlby. Som sikkert har en viss standard på hva de putter i munnen.
Urban entret verandaen først (20 minutter forsinket, men pytt, jeg og de tjue andre journalistene rundt bordet hadde god mat og kaffe!), hilste på alle og satte seg ved nabobordet. Et par minutter senere kom Thirlby. Samme prosedyre, men hun valgte vårt bord. Hvor hun selvsagt øyeblikkelig får alles oppmerksomhet. Hun svarer ved å myse og se opp på himmelen.
«Det er lyst i dag, jeg burde kanskje hatt solbriller?»
Will, journalisten ved siden av henne, smiler og tilbyr seg å låne bort sine. Hun vurderer dem et øyeblikk, holder de opp, smiler og tar de på seg.
«Takk.»
Will rekker å rødme før spørsmålene kommer. En observant journalist lurte på hvorfor hun er blond i filmen, når hun har vært brunette i alt annet.
«Anderson er blondine. Vi forsøkte å være så tro til kildematerialet som mulig, så da ble jeg blond. Det viktigste er ikke hva jeg føler, men hvordan karakteren er på lerretet. Selv hadde jeg nok likt å være brunette bedre selv, men ikke på bekostning av tolkningen av Anderson. Hun er blond.»
Som nevnt i rapporten fra visningen, er «Dredd» en voldelig film. Jeg møter blikket til Thirlby (tror jeg da, det er ikke lett å se bak brilleglasset) og spør om hva hun synes om volden i filmen.
«Jeg synes ikke den er overdreven… Det handler jo bare om å være tro til kilden -og Dredd er en mørk karakter i en dyster verden. Dessuten slapp jeg å se det verste under filminnspillingen, det ble lagt til i etterkant,» avslutter hun og ler. En representant fra filmselskapet kommer bort til bordet og forteller at tiden er ute. Thirlby tar av seg brillene, rekker de til Will og smiler.
«Takk igjen. Ha en fin dag.» Hun reiser seg og bytter bord. Karl Urban setter seg. Iført jeans og sort skjorte. Og solbriller. Will slipper å låne bort sine en gang til.
«Hva synes du om å følge i fotsporene til Sly? Anser du din egen film for å være mer bad-ass?» Urban ler, kremter og folder hendene.
«Vel, jeg følger ikke i fotsporene til noen, da dette er den første ordentlige filmatiseringen av Dredd.» Folk blir litt overrasket over hvor raskt han avfeier den forrige filmen.
«Så din film er mer bad-ass?»
«Det er ikke opp til meg, det får publikum avgjøre.»
Det kommer en pause. Folket tenker seg om. Jeg øyner min mulighet og tar den.
«Du tar aldri av deg hjelmen under filmens gang, så du mister en del veier å uttrykke deg på. Hvor viktig var det å spille på ting rundt deg, som f eks våpenet ditt?»
«For det første er (Dredds pistol) The Lawgiver et fantastisk hendig redskap. Det kan brukes til de fleste situasjoner. I tillegg er det ikke alltid viktig å vise alle følelser med en karakter som Dredd. Det som er viktig å formidle er hans rettferdighetssans og at i situasjoner der andre løper ut og vekk fra fare, går Dredd inn og møter den.»
Representanten fra filmselskapet gir oss ett spørsmål til.
«Så … Star Trek 2. Khan, eller ingen Khan?» Alle ler. Det er tydelig at det er lov å være fan selv for en journalist.
«Vel, jeg kan ikke kommentere rykter og spekulasjoner… Det jeg kan si er at det i den nære fremtid kommer en del spennende nyheter rundt filmen. På Youtube.»
Urban takker for seg og setter seg ved nabobordet. Vi pakker sammen og trasker bort mot heisen. På veien stopper folk opp og tar bilder av kinoplakaten til filmen. Alle utenom én. Will ser heller på brillene han holder i hånden.
Neste post på programmet er å komme inn i Hall H. Kort oppsummert: Jeg stod i kø i seks timer. Ja, seks timer. Fikk sett lite av det jeg hadde planlagt. «The Big Bang Theory»? Nei. «The Walking Dead»? Nope. «Game of Thrones»? Glem det. Så, hvorfor gidder jeg å sitte i kø, lurer du sikkert. Vel, etter at alle de store TV-panelene var unnagjort, var det duket for noen ganske heftige filmpresentasjoner, selv om de unektlig steg i gradene etter hvert. Først ut: «Resident Evil: Retribution».
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke interesserer meg merkeverdig for denne serien, selv filmskaperne innrømmer at de bare lager disse filmene fordi de tjener inn gode penger. Et dårlig utgangspunkt for god historiefortelling, og serien har heller ikke overrasket positivt den siste tiden. Regissør Thomas W.S. Anderson entrer scenen med en forlenget utgave av traileren. I 3D. Stort fokus på de ekstra dimensjonen her og Anderson virker mer enn helfrelst på teknologien. Før han forteller mer om filmen, kommer skuespillerne inn på scenen og setter seg ved langbordet. Mika Nakashima, Boris Kodjoe, Oded Fehr, Michelle Rodriguez og til slutt hovedrolleinnehaver Milla Jovovich. Deler av salen er i ekstase. Det er tydelig hvor fansen sitter. Videre følger en kort runde med promosnakk og selvglorifisering. Hvor fantastiske 3D-effektene er, hvor snille og hyggelige alle var mot hverandre på settet osv. Så forteller Anderson at han har med en liten overraskelse til. En del av en niminutters slåsskamp mot slutten av filmen.
«På med brillene, folkens. Dette blir awesome!»
To minutter senere sitter jeg der, like uinteressert. Det slutter aldri å fascinere meg hvordan det er mulig for en filmskaper å bli progressivt dårligere med årene. Kort eksempel: man bruker ikke hardrock og heavy metal med vokal under en kampscene der karakterene snakker til hverandre. Selv om det dreier seg om enstavelsesord. Heldigvis tok presentasjonen seg kraftig opp da man begynte å svare på spørsmål fra salen. Michelle Rodriguez hadde panelets klart morsomste svar da en ivrig fan i salen, utkledd som «Toy Story»-filmenes Buzz Lightyear (ai! bare på Comic-Con red.anm.), tok ordet, kalte henne kick-ass og lurte på hvordan han skulle gå frem for å ha sex med henne (huffda red.anm.)
«Du vet, du minner meg om en stalker jeg hadde i hagen min for noen år tilbake. En som stod der og gjorde saker med seg selv. Ting jeg ikke kan snakke om offentlig. Uansett, jeg husker jeg stod der etter å ha ringt 911, med en katana i den ene hånden og en pistol jeg hadde fått av Samuel L. Jackson i den andre. Jeg stod der, og… lo meg skakk. Og det beste er at han så akkurat ut som deg!»
Jepp, kickass dame! Neste film.
Len Wisemans 2012-versjon av Paul Verhoevens klassiske Philip K. Dick-filmatisering «Total Recall» ser unektelig veldig lovende ut, om jeg skal dømme etter den seks minutter lange promoen vi fikk serverrt her. Og det er vel det jeg har å dømme ut fra. KNALLBRA effekter -og en helt annen tone enn originalen (det er jo det vi er redde for, hilsen Verhoeven-redaksjonen). Colin Farrell i panelet er mest imponert over hvordan lysene i salen ser ut som det Irske flagget. Regissør Wiseman og hans kone Kate Beckinsale blir spurt om hvorfor nettopp Kate spiller rollen Sharon Stone hadde i Verhoevens film. Colin fleiper med at hun ikke trengte å ha en audition for å spille bitch. Wiseman trengte bare å tenke på hvordan det ver hjemme.
Neste: Rian Johnson viser seks minutter med klipp fra sin «Looper». En nokså unik miks av sjangere: mafia, sci fi og tidsreiser. Ser helt enormt bra ut! Knallsterke rolleprestasjoner fra blant andre Bruce Willis og Joseph Gordon-Levitt. Men Jeff Daniels tar virkelig kaka som ond gangsterboss. Kveldens nest beste. Emily Blunt har tatt turen til panelet, og sier dette er den beste filmen hun har vært med i. Gordon-Levitt er også her, og snakker om at det ikke spiller noen rolle om filmen tjener penger eller ikke, så lenge han føler at filmen har integritet og filmskaperen vil fortelle en historie. Sier det ikke er noen prinsipiell forskjell på om en film koster mye eller lite. Johnson er enig:
«Vi har bare bedre leketøy i Hollywood.»
Det beste til sist: «Elysium»! Sørafrikanske Neill Blomkamps Hollywood-debut (etter imponerende «District 9») begynner endelig å nærme seg ferdig, med tentativ premiere tidlig neste år. Blomkamp advarer oss om at effektene er uferdige. Så 7 minutter med klipp. Jada. Kveldens beste, by far. Dette tegner til å bli den oppfølgeren (i ånden!) vi ønsket oss. Den sosiopolitiske brodden virker høyst intakt -bare gjennomført med langt dyrere leketøy. Effektene på klippene vi får se er tidvis bedre enn det Resident Evil-gjengen bød på noen timer før, selv i uferdig stand. Sharlto Copley (som vi husker fra «District 9») fleiper om at han ikke er noen stjerne. Salen ler. Følger opp med å nevne at han spiller inn film med Angelina Jolie. Som love interest.
«Hvem i alle dager mente at det var en god ide?»
Matt Damon sier han ville gjort hva som helst for Blomkamp, etter at han så «District 9». Forteller om hvor imponert han er over all research regissøren har gjort. Jodie Foster (jada, dette panelet er like stjernetungt som filmen snakker om at det alltid er manuset som tiltrekker henne.
«Jeg klarer ikke tenke på filmroller som andre skuespillere. Jeg tenker på manuset som om det ville vært en bok. Jeg har nok en intellektuell tilnærming til faget.»
Konklusjon: Denne filmen kommer til å ta fullstendig av.
Over og ut fra San Diego!
