Comic-Con i San Diego har vært arrangert siden 1970. Som navnet antyder, opprinnelig en samling for tegneserieentusiaster, men i løpet av årenes gang mer og mer en affære som spenner over alle genrer og medier. Det er for eksempel her mye av det viktigste grasrotspromoarbeidet for høstens TV-serier foregår, og i økende grad er det også en viktig plattform for sommerens blockbustere -her får man nemlig en hel armé av bloggere samlet på samme sted. Det hele foregår offisielt over fire dager, torsdag til søndag. Men grunnet det massive trykket, kjører man en forhåndsvisning kvelden før. På messegulvet får den mest innbitte fansen muligheten til å kjøpe diverse figurer, tegneserier og annet snacks, før dørene åpner for fullt. I tillegg er det mulighet å ta en prat med kjendiser, få autografer og sett seg rundt, før det tar helt av neste dag.

 

Under Preview Night benytter de store TV-nettverkene også muligheten til å ta temperaturen på høstens storsatsninger på seriefronten. I det gigantiske Ballroom 20 har man plassert ut tusenvis av stoler, og over det hele rager fire enorme lerret. På høyttaleranlegget pumpes det ut effektlyder, skrik, latter, samt musikk som skal få oss til å føle noe. I noen tilfeller lykkes det, i andre tilfeller ikke. I år vistes fem potensielle hiter (eller misser?). Vi tok tempen på tre av dem.

«The Following» har premiere først til neste år, og er en ny spenningsserie fra Kevin Williamson, mest kjent som manusforfatter av «Skrik»-filmene. Kevin Bacon (!) klarer seg relativt godt som serieskuespiller, godt hjulpet av andre flinke folk både foran og bak kamera. Piloten var spennende nok – et greit bidrag i sin sjanger. Det er tross alt mange serier for tiden som spiller på den samme tematikken og spenningsnivå. I så måte er jeg redd «The Following» kan ende opp som bare «enda en av de der spenningsseriene». Det vil tiden vise.

Neste serie ut: «Revolution», fra selveste J.J. Abrams («Lost»).

Året er 2027, og vi befinner oss i en verden som har mistet all form for elektrisitet. Alt av datasystemer har sloknet. Angivelig for godt, får vi vite i løpet av de første par minuttene. Men slik er det selvsagt ikke – det går ikke lenge før vi får vite at det er håp. Det blir imidlertid ikke lett å komme dit, og det er denne vandringen som danner grunnlaget for serien.

(Hmm, dette minner foreløpig litt om den «South Park»-episoden hvor internett slukner og familien Marsh må kjøre helt til en flyktningleir i California for at Randy skal få sett på nettporno og tømt seg? red. anm.)

Det kan vel trygt sies at kvaliteten på actionserier har steget de siste årene, spesielt med tanke på produksjonsverdier. I så måte følger «Revolution» i fotsporene til «The Walking Dead», «Falling Skies» og «Terra Nova». Serier med varierende grad av suksess, men alle relativt vellaget med tanke på det visuelle. Nivået kan selvsagt komme til å dale etter hvert, spesielt når det kommer flere regissører inn i bildet. Piloten ble regissert av selveste Jon Favreau, mannen bak «Iron Man»-filmene. Det er mest grunn til å stille seg kritisk til det klisjéfylte plottet og det tidvis svake skuespillet. Når det kommer til det visuelle, gjenstår det å se hvor høyt nivå de klarer å ha i serien over tid. Dette er slikt som er vanskelig å vurdere så tidlig, men «Revolution» var heller ikke i kveld den serien som fenget mest.

Den prisen går til «Cult» – en langt mer original serie som spiller på paranoia og uvissheten rundt hva som er virkelig og ikke. Premisset er tilsynelatende enkelt. Cult er det mest populære programmet på TV (i seriens univers altså, foreløpig …), har en lang rekke fans, noen mer interessert i å gå i dybden enn andre. På klubben Fan_dom_ain i Los Angeles samles de jevnlig for å diskutere hva som foregår både foran og bak kamera.

Den originale tvisten inntreffer når en av dem plutselig finner ut at det er elementer ved serien som får følger i den virkelige verden. «Cult» er med andre ord en slags meta-serie, der man jevnlig veksler mellom det fiktive (altså serien-i-serien) og den virkelig verden. Dette gjør at hverken rollefigurene eller seeren alltid vet hvor man befinner seg og hvem man kan stole på. Slikt kan det bli spennende historier ut av.

 

Smugtitt: «Dredd»

 

Karl Urban som en beinhard politimann? Kan ikke fungere. Bestekompisen til «Juno» som en troverdig tøff sidekick? Tror ikke det. En bra film fra regissøren av «Vantage Point»? Skjer ikke.

 

Det er lett å være forhåndsdømmende når det kommer til relanseringer av kjente karakterer, spesielt superhelter. Vi husker hvordan vi så på dem i en yngre alder, og det kan være vondt å svelge at noen kommer og gjør noe annet med barndomsidolene.

 

Nå stemmer nok ikke alle disse premissene når det komemr til den britiske antihelten Judge Dredd. Serien burde strengt talt ikke bli lest av barn en gang, da den er av det voksne slaget, med fyll, dop, sex og (grasiøs) vold. Og det er nok få som ser på (den katastrofale) filmatiseringen med Sly Stallone fra midten av nittitallet som et godt barndomsminne.

Mye skulle derfor ligge til rette for at man tok i mot denne versjonen med åpne armer, spesielt med tanke på at de har lovet å gjøre den mer tro mot den klassiske 2000 AD-tegneserien. Likevel har mange dømt filmen nord og ned før den har hatt premiere.

 

Vel, folkens, de tar feil. Den er langt bedre enn du frykter. Nei, det er ingen perfekt film, men det den forsøker seg på -hovedsaklig å underholde, samt vise Dredd som verdens mest hardbarka snut – lykkes den fordømt bra med. Her er det mye å like. Filmingen er tidvis rent vakker (grunnet et plotpoeng jeg ikke skal avsløre her) musikken passer filmen som hånd i hanske og lydeffektene presser høytalerne til bristepunktet.

 

Greit, filmen ser og høres bra ut, hva så med plot og skuespill? Vel, også her ble jeg positivt overrasket. Karl Urban overbeviser relativt raskt som karakteren, trolig siden du aldri ser han uten hjelm (puh, red.anm.). Han er tøff, lirer av seg one-liners som sjelden føles påtvunget og utstråler en troverdighet som hardbarka kriminalitetsforkjemper. Han er Dredd, hele tiden.

 

Olivia Thirlby har fått på seg en blond parykk og starter filmen som en litt beskjeden kadett som brått får en hard dag på jobben. Hun har uten tvil den største vekstkurven under filmen, og er en fin balanse til kompromissløse Dredd.

 

Karakteren jeg ble mest overrasket over var likevel Lena Headey, for tiden mest kjent som Cersei Lannister i «Game of Thrones» (selv om noen av oss har elsket henne siden Hans Petter Molands «Aberdeen», red.anm.).

Her spiller hun ond gangsterboss med en iskald og kalkulerende utstråling. Desidert en av de bedre kvinnelige skurkene jeg har sett på en god stund.

 

En ting som må nevnes er filmens brutale voldssskildringer. Her spares det ofte lite til fantasien, og ved et par anledninger var det deler av salen som snudde seg i setet eller dreide bort blikket. Judge Dredd er en serie for voksne, noe filmen viser tydelig. Som Karl Urban sa før filmen: «Jeg håper dere liker ting mørkt. Hvis dere vil ha spandex, rosa neon og velcro, må dere vente et par timer.» Han hadde rett. Hvis ikke denne filmen ikke får 18-års grense i Norge, kan de like gjerne fjerne den grensen helt og holdent.

 

Jeg må innrømme jeg selv også var skeptisk i begynnelsen, men filmen vant meg raskt over. Og jeg var ikke alene, ved flere anledninger under visningen klappet og lo publikummet og etter filmen summet det i «Great!» og «Awesome»utenfor kinoen. Litt av grunnen til den positive feedbacken er nok at den friskt låner idéer og temaer som har virket bra på film tidligere. Fra «Blade Runner» og «Ichi The Killer» til «District B-13» og «X-men».

 

Om «Dredd» låner (vel) mye fra andre filmer, gjør det ikke noe  for meg, så lenge det er så underholdende som dette. Filmen har allikevel sin egen stil og står godt på egne bein. Musikken fenger, lydmixen er sterk og skuespillet godt nok. Jeg kjøper plottet, selv om det ikke er det mest avanserte der ute. Alt i alt likte jeg «Dredd». Den er langt bedre enn utgaven med Stallone (selv om det ikke sier så mye). Dette er rett og slett den versjonen av karakteren jeg kommer til å ha som referanse fra nå av.

 

P.S. Selv om filmen ble vist i 3D på Comic-Con, trenger du ikke betale mer for en ekstra dimensjon, da brillene ikke tilføyer filmen noe vesentlig med unntak av et par enkeltscener.