Året var 1977, og produsent og TV-vert Chuck Barris var akkurat blitt gitt NBCs minst populære tv-slot på formiddagen.
Med lukkede øyne, helst med en lue dratt godt ned i ansiktet, mumlende og pekende rett i kameraet i den grad han klarte å lokalisere det riktige, introduserte Barris den ene søppel-akten etter den andre.
Programmet «The Gong Show» fikk sitt navn etter den store gongongen Chuck hamret på for å stemme ut deltagerne, for så å overøse dem med komplimenter uansett hvor dårlig opptredenen hadde vært.
Etter utstemmingen gikk Chuck gjerne videre i en av sine usammenhengene monologer mens han klappet nervøst i hendene, en tick publikum plukket opp og kastet seg på, før den tilsynelatende steine, fulle og schizofrene tv-verten introduserte kveldens faste stjerneopptreden: «The Unknown Comic», en stand-up komiker med papirpose over hodet som i ved hvert fall en dokumentert anledning ble truet av Chuck med pistol like før han skulle på scenen.
Barris har selv nektet for at han var beruset på scenen – han mente at «personligheten hans var mer enn nok», og at det ville blitt en katastrofe om dop også ble introdusert som en del av miksen.
Jeg vet dette er mye å ta inn, så dette er det perfekte tidspunkt å tråle YouTube for et par best-of sekvenser før du går videre med lesningen.
Her er et par personlige favoritter.
Chuck Barris dukket først gjennom på skjermen med sjekkeprogrammet «The Dating Game», men før den tid hadde han skrevet pop-hiten Palisades Park fordi han hadde «funnet ut at det var penger i å skrive pop-hits».
Barris har i senere tid slått seg opp som forfatter. Å, ja, og i tillegg har han etter eget utsagn drept 33 mennesker for CIA.
Denne påstanden kom med boken «Confessions of a Dangerous Mind», som også ble film med George Clooney i registolen i 2002. Filmen er absolutt ålreit, og tåles å ses flere ganger. Den tar utgangspunkt i at Barris’ påstander om CIA er sanne, selv om CIA gjennom sin talsmann Paul Nowack har uttalt at påstandend er «tåpelig – det stemmer absolutt ikke».
Høydepunktet med filmen er den undervurderte skuespilleren Sam Rockwells mesterlige portretteringen av Barris, komplett med mumling og lue i ansiktet.
Et annet interessant aspekt ved filmen, er at den er skrevet av mestermanusforfatter Charlie Kaufman («Being John Malkovich», «Adaptation», «Eternal Sunshine in of the Spotless mind») – men Kaufman selv hatet filmen og det Clooney gjorde med den.
Frykt ikke, manuset finnes i ubearbeidet form på Internet Movie Script Database, og er et svært godt stykke arbeide som ikke overraskende (for de som har sett et par Kaufman-filmer) utforsker skillet mellom virkelighet og fantasi i større grad enn den ferdige filmen.
Interessant nok er ikke dette første gang historien om Barris ble filmatisert.
I «The Gong Show Movie» spiller Barris en versjon av seg selv som nylig har gjennomgått et mentalt sammenbrudd fordi showet hans var så jævlig. Filmen er skrevet av Barris selv, sammen med Robert Downey Senior(!).
Filmen ble ensidig gonget ut av kritikerne, og studioet har ikke overraskende virket uinteresserte i å distribuere denne filmen, som holdt på å bli tapt før den ble reddet av hans majestets internett.
Vi kan ikke peke deg direkte mot hvor den ligger, men vi kan vel si så mye som at sannsynligheten for at du kommer i klammeri med rettighetsadvokater over akkurat denne filmhistoriske fotnoten er relativt marginal.
På spørsmål om hva Barris, produsent, gameshowhost, poplåtskriver, sanger og snikmorder så på som sitt sanne kall, svarer han kontant «forfatter».
Barris, som nå er 85 år, har utgitt en rekke bøker i tillegg til «Confessions of a Dangerous Mind» (og en oppfølger).
Basert på Barris’ historie, kan man lett få forventninger om et usammenhengende og sølete narrativ, men selv var jeg hektet fra første side av «Who killed Art Deco», en karakterdrevet krimperle av en roman Barris skrev i sitt 80. år.
Ideene som kom til Barris sent i livet mangler ikke noe av koloritten fra hans tidligere eventyr i showbiz, og noe av hans tidligere liv kan synes å ha sevet inn i forfatterskapet hans:
I romanen «The Big Question» (2007) møter vi en ung gameshowprodusent, som møter på en avskyelig, illeluktende og aldrende boms som kommer til ham med et uanstendig forslag: Et gameshow hvor taperen blir henrettet på riksdekkende tv i beste sendetid.
Boken kan leses som en kommentar til moderne realitytrender, trender som uten spørsmål har sin barndom, i hvert fall tidlig tenåringsperiode med Barris’ egne show på 70-tallet.
Man kan lese det på den måten, eller man kan lese det som en idé til et ekte gameshow Barris selv hadde men aldri fikk gjennomført.
Den aldrende, illeluktende taperen som kommer med ideen og en slitt VHS-kassett med en pilotepisode av gameshowet i boken, heter nemlig Chuck Barris.
Begge bøkene kommer med de varmeste anbefalinger, og sistnevnte hadde blitt en knakende god film – forhåpentligvis med Charlie Kaufman på manus, og George Clooney et godt stykke unna registolen.
