Vel, dette er bra timing. Samtidig som Christian Bale forsøksvis hamler opp med Bane i «The Dark Knight Rises» dukker han opp på hjemmekino i «The Flowers of War».
Fire måneder før The Baleman startet opptakene av «The Dark Knight Rises» dro han nemlig til Kina for å spille inn dette kostbare krigsdramaet. Regissert av Zhang Yimou, kjent for vakre, Oscar-nominerte epos som «Bak den røde lykten» (1991), «Hero» (2002) og «Curse of the Golden Flower» (2006). Han orkestrerte også åpnings- og sluttseremonien for sommerolympiaden i Beijing for nøyaktig fire år siden – så veldig bra timing, ja!
Med «The Flowers of War» har Zhang Yimou laget den dyreste filmen i Kinas historie, og den største kassasuksessen. Men er dette en bra film, som hadde fortjent en kinopremiere her hjemme? Kom, så finner vi ut det sammen! Historien er «inspirert av virkelige hendelser», som utspilte seg under Nanjing-massakren høsten 1937. Også kjent som «The rape of Nanking»: seks uker der de japanske styrkene angivelig slaktet rundt 250.000 kinesiske sivilister, kvinner og barn inkludert. Et sted mellom 20.000 og 80.000 kvinner ble brutalt voldtatt, alt fra spedbarn til pensjonister. Utallige ble torturert.
Et Dantes inferno av umenneskelige redsler som den dag i dag skaper store spenninger mellom Kina og Japan. Selv 75 år senere er massakren temaet for heftige debatter. For mange japanere er dette et spørsmål om nasjonal stolthet, og de hevder at uhyrlighetene i Nanjing er overdrevet av kineserne. En rekke japanske toppolitikere påstår til og med at alt sammen er en fabrikasjon, men de stiller i omtrent samme bås som Holocaust-fornektere.
Noe eksakt tall på antall ofre er umulig å finne, siden de japanske styrkene ødela og hemmeligholdt all dokumentasjon rundt massakren etter de overga seg i 1945. En del av disse overgrepene er allikevel godt dokumentert, og så ufattelig grusomme at det er lett å skjønne at mange ikke orker å tro at de er sanne. «The Flowers of War» sparer oss for det aller verste, og starter under krigsslagene. Japanske styrker har erobret hovedstaden, og slakter alle de kommer over.
Den trettenårige skolepiken Shu (Zhang Xinyi) er på vill flukt gjennom Nanjings gater sammen med skoleklassen sin, mens japanske soldater skyter vilt rundt seg. Hun er en av de heldige: tolv livredde jenter som overlever frem til byens katolske kirke – nøytral grunn der sivilister i teorien skal være trygge. Hakk i hæl kommer den amerikanske begravelsesagenten John Miller (Christian Bale), som har reist til hovedstaden for å begrave liket av en katolske prest.
Luringen Miller er bare ute etter å få betalt og drikke seg full, men bestemmer seg for å bli værende i kirken. Et trygt tilholdssted med egen vinkjeller og myk seng? Søte tider, særlig da et dusin gledespiker søker dekning i kirken, etter å ha flyktet fra sitt faste tilholdssted ved Quinhuai-elven. Den kåte drukkenbolten har som fremste mål å ligge med den sofistikerte kurtisanen Yu Mo (Ni Ni), men etter hvert blir han mer opptatt av å beskytte skolepikene. Snart poserer Miller som kirkens prest, og vi skjønner at han begynner å ta oppgaven alvorlig så fort han barberer av seg skjegget. Pussig nok på samme måte som Bale snauser bort hipsterskjegget da han vender tilbake som Batman i «The Dark Knight Rises».
Gledespikene gjemmer seg i kjelleren mens de prøver å ta vare på en ung, døende soldat – men de mindreårige skolepikene står i enda større fare så fort de japanske soldatene oppdager at det finnes jomfruer i kirken. Miller prøver å reparere en ødelagt varebil, drevet av håpet om å kunne frakte jentene trygt ut av området før de alle blir voldtatt og slaktet. Men så tropper den japanske obersten Hasegawa (Atsuro Watabe) opp i kirken, omringet av soldater.
Han ønsker å på det sterkeste beklage behandlingen jentene har blitt utsatt for, og spiller en japansk folkesang på orgelet for å lette stemningen. Forresten, disse skolejentene er flinke til å synge, er de ikke? Da er alle høytidelig invitert for å underholde under en tilstelning for de japanske soldatene. Vel vitende om at dette er synonymt med gruppevoldtekt og massedrap prøver John Miller desperat få jentene i sikkerhet før de blir skjendet av japanerne – men noen er nødt til å ofre seg, og sjansen for å slippe unna er uansett liten.
Blu-ray-coveret gir inntrykk av at dette er et finstemt drama i stil med «Bak den røde lykten», men ikke akkurat. Dette er til tider overraskende brutale saker, som starter med krigsscener som kunne ha kommet rett fra «Saving Private Ryan», fortsetter med drap på forsvarsløse småjenter – og inkluderer to oppriktig ubehagelig sexmord. Bare barnemat i forhold til ondskapen som utspilte seg under Nanjingmassakren, men allikevel sterke saker. Og her har vi en kulturell greie som stadig går igjen i asiatiske filmer: de abrupte hoppene mellom sjokkerende voldsomheter og tårevåt sentimentalisme.
I det ene øyeblikket spruter blodet som en hagespreder i beste «Shogun Assassin»-stil, i det neste gråter små jenter hysterisk mens fiolinmusikken sveller opp på lydsporet. I en scene prøver en gjeng fortvilede barn å begå masseselvmord, i den neste scenen får vi et lystig sangnummer. Det som i vestlige øyne kan virke som en skrullete ubalanse er i hjemlandet helt tradisjonell dramaturgi – så vi kan ikke kritisere «The Flowers of War» for å følge formelen. Men det forklarer i alle fall hvorfor filmen har slått så mye bedre an i hjemlandet enn i vesten – og hvorfor ikke ble satt opp på kino her hjemme.
Man merker at fortvilelsen over Nanjingmassakren fortsatt ulmer i den kinesiske folkesjelen, og «The Flowers of War» er drevet av raseri. De fleste japanske soldatene er portrettert som rene mostre: rabiate villmenn som flirende gruppevoldtar småjenter, dreper barn og juler opp prester. Mens de kinesiske soldatene er heltemodige engler som gladelig ofrer livene sine for å redde uskyldige sivilister. I tråd med virkelige hendelser, men allikevel litt endimensjonalt.
En ganske annen skildring av Nanjingmassakren enn det vi så i det kinesiske krigsdramaet «Byen mellom liv og død» (2009), som i motsetning til «The Flowers of War» ble satt opp på kino i Norge. Her fikk vi en mer nyansert og realistisk skildring av hva de japanske soldatene opplevde. Noe som førte til at den kinesiske regissøren Lu Chuan mottok drapstrusler i hjemlandet, fordi han hadde våget å portrettere enkelte japanere med litt mer dybde. Så et skikkelig betent tema, dette her.
Derfor forståelig at «The Flowers of War» velger å legge seg på en mer melodramatisk linje, og skildre hendelsene gjennom øynene på en utenforstående utlending: den amerikanske drukkenbolten John Miller. La gå at hans historie er helt oppdiktet, og ikke engang er med i den fiktive romanen filmen bygger på: «13 Flowers of Nanjing» av Geling Yan. Jeg tipper at Christian Bales skuespillerhonorar spiste opp mye av budsjettet, men han gjør som vanlig en helt solid jobb her. Jeg har sett Bale være langt bedre, men han prøver i det minste å gi en endimensjonal karakter mer personlighet og indre liv. Bale snakker ikke kinesisk, så rundt halvparten av dialogen er på engelsk, den andre halvparten på Mandarin. Fungerer helt greit.
Fun fact: det var faktisk Steven Spielberg som anbefalte regissøren Zhang Yimou at Bale kunne fungere perfekt som Miller. Passende, med tanke på at Christian Bale som tolvåring spilte hovedrollen i Spielbergs «Empire of the Sun» (1987) – der han er fanget i en japansk konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. «The Flowers of War» er en storslagen film, og til tider skikkelig gripende – men personlig har jeg en tendens til å trekke meg unna når det smøres tykt på med sentimentalitet. Zhang Yimou er en av Kinas fremste femtegenerasjons-regissører, med overlegne talenter når det gjelder visuell overdådighet – så vi er i gode hender her. Dette er en imponerende produksjon, men jeg sitter allikevel igjen med blandede følelser.
Sånn til slutt, her er noen av de andre filmene som er laget om massakren i Nanjing. Årsaken til at dette først ble et tema på film etter 1995 kan skyldes at det var først da den kinesiske statsministeren ga Kina en uforbeholden unnskyldning for Nanjing-massakren – nøyaktig femti år etter at Japan overga seg:
«Black Sun: The Nanking Massacre» (1995)
«Don’t Cry, Nanking» (1995)
«Nankin» (2007)
«The Children of Huang Shi» (2008)
Tidligere nevnte «City of Life and Death» (2009)
«John Rabe» (2009)
