• Her kan du se «Chernobyl Diaries»

Som tittelen antyder tar denne grøsseren sitt utgangspunkt i Tsjernobyl-katastrofen i 1986, der en av de fire atomreaktorene eksploderte og spredte radioaktivt støv ut i atmosfæren. Norge var forresten det landet utenfor Sovjetunionen som ble hardest rammet av radioaktivt nedfall – men det kunne ha gått mye verre. Vi kunne for eksempel ha forvandlet oss til kannibalistiske mutantmostre som herjet rundt i øde blokkjungler.

Etter Tsjernobyl-ulykken ble alle de 48.000 innbyggerne i den ukrainske nabobyen Pripjat evakuert, og de fikk ikke engang tid til å ta med seg personlige eiendeler før byen ble plassert i karantene. Dette er den verste atomkraftversulykken verden har sett, som for alltid forandret hvordan vi forholder oss til kjernekraft – og postapokalyptisk fiksjon.

Kanskje ikke det mest smakfulle temaet for en skrekkfilm, noe som har ført til at «Chernobyl Diaries» har skapt en del kontroverser. Organisasjoner som «Chernobyl Children’s Lifeline» og «Friends of Chernobyl Centers U.S.» har fordømt filmen, mest fordi de misforsto hva den handlet om.

I kjent pressgruppe-stil hadde naturligvis ingen av disse iltre talspersonene sett «Chernobyl Diaries» før de startet protestene. Skrekksjangeren tar jo stadig i bruk virkelige hendelser som inspirasjon, så på det feltet er det en smule vanskelig å sympatisere med kritikken. Man kan imidlertid trygt kritisere «Chernobyl Diaries» for å være en reprisesending, som ikke utnytter dette interessante utgangspunktet på en særlig oppfinnsom måte.

Her hjemme er filmen mest bemerkelsesverdig fordi norske Ingrid Bolsø Berdal (fra «Fritt vilt»-serien og «Flukt») spiller en av rollene. Noe som ikke forhindret at «Chernobyl Diaries» ble refusert på kino i Norge. Ingrid gjør ikke så mye vesen av seg, men får en litt mer framtredende rolle under den siste halvdelen – mens flokken blir tynnet ut. Før den tid er hovedpersonene en gjeng amerikanske globetrottere, som under prologen gjøgler seg igjennom en rundreise i Europa, som sveiper innom London, Paris, Venezia, Roma og Praha.

Neste stopp på turen er Kiev, der Chris (Jesse McCartney) besøker storebroren Paul (Jonathan Sadowski), sammen med sin forlovede Nathalie (Olivia Taylor Dudley) og hennes nysingle venninne Amanda (Devil Kelley). Planen er at de skal videre til Moskva, men Paul har et bedre forslag: en svipptur til Tsjernobyl. Som ligger en drøy tolvtimers kjøretur unna, men pytt. Vi snakker om «ekstremturisme» guidet av eks-spesialsoldaten Uri (Dimitri Diatchenko), eieren av reisebyrået «Uri’s Extreme Travel».

Han skal frakte gjengen til spøkelsesbyen Pripjat, som nå er åpnet etter mange år i karantene. Man kunne virkelig ta denne typen guidede turer til Pripjat frem til 2011, men de ble stoppet like før innspillingen av «Chernobyl Diaries» startet. Man har angivelig åpnet byen for turister igjen, så det er fullt mulig å besøket området selv nå. Her er turistopptak fra en tur i 2010, som filmskaperne muligens lot seg inspirere av:

Også med på turen er den australske backpackeren Michael (Nathan Phillips) og hans «norske viking»-kone Zoe (Ingrid Bolsø Berdal). Zoe er ikke et utpreget norsk navn, men uansett. Ekteparet har vært gift en hel måned, så de kommer sikkert til å overleve begge to. Not.

Juris turistbuss blir stoppet av bevæpnede vakter før de kommer inn i Pripjat, men Juri kjenner til en humpete bakvei inn i byen. Lite lovende at de finner en mutert monsterfisk liggende ved vannkanten, eller at de ligger et hundekadaver utenfor en av de øde boligblokkene de utforsker. Ikke helt øde, viser det seg. Gjengen møter en radioaktiv bjørn i gangen, og like etterpå vil naturligvis ikke varebilen til Uri starte.

Mens nattemørket kommer samler de seg urolige i varebilen, men snart går bilbatteriet – utenfor sirkler sultne villhunder og mystiske mutanter. Så er det bare å gjette hvem som blir revet i filler først. Har du sett mer enn en grøsser som dette tidligere kan du gjette deg til alt som skjer: karakterene løper febrilsk rundt mens en andpusten kameramann prøver å holde følge med dem, og blir drept en etter en. Uten at vi helt klarer å se hva i helvete som skjer, siden alt er filmet i tussmørket med et kamera som veiver rundt i alle retninger.

Og uten at vi bryr oss særlig om hva som skjer med disse folka uansett – siden de er så endimensjonale, hjernedøde og lite sympatiske.

Dette kan neppe klassifiseres som «found footage», for selv om kameraet virrer rastløst rundt er det aldri meningen at karakterene filmer dette selv. Starten på «Chernobyl Diaries» er fint lite lovende: preget av lusen dialog, lite overbevisende skuespill og ustødig kameraføring. Filmen tar seg heldigvis opp så fort historien forflytter seg til Pripjat, og bygger gradvis opp en bra marerittstemning… før plottet ettertrykkelig raser sammen igjen.

I følge slutteksten ble dette spilt inn på en forlatt militærbase i Ungarn og i Serbia, med god hjelp av digitale bakgrunner og sets – men det ser virkelig ut som alt er filmet på location i nærheten av Tsjernobyl. Så på det feltet klarte «Chernobyl Diaries» virkelig å lure meg. Her er en privatprodusert dokumentar fra Pripjat, som stadfester at filmen i alle fall gjenskapte miljøene på en skikkelig bra måte:

Filmen er delvis skrevet og produsert av Oren Peli, som er mest kjent for å ha gjenintrodusert «found footage»-sjangeren med «Paranormal Activity». Opplegget er ikke så ulikt en blanding av «The Hills Have Eyes» og lavbudsjettproduksjonen «Evidence», som ble laget for en brøkdel av pengene – og er uendelig mer oppfinnsom.

I «Evidence» eskalerte situasjonen gradvis til alt detonerte i et veldig uventet og fiffig klimaks, mens i «Chernobyl Diaries» fiser alt ut i et likegyldig skuldertrekk – som bare etterlater oss med flere spørsmål enn svar og en temalåt av Marilyn Manson. Ikke en forbedring, etter min mening. Den amerikanske Blu-ray-utgivelsen har en alternativ slutt som er en svak forbedring, men jeg vil ikke påstå at noen av dem utnytter potensialet i dette konseptet.

At forklaringene uteblir skyldes trolig at man håpet på å fortsette historien i en serie oppfølgere i stil med «Paranormal Activity». Siden «Chernobyl Diaries» floppet på kino i USA får vi neppe noen fortsettelse, men det er trolig like greit. Vi har jo uansett sett mesteparten av dette før i bedre grøssere.

«Chernobyl Diaries» har sine effektive øyeblikk og et spennende bakteppe, men det er vanskelig å helhjertet anbefale en film som er såpass uinspirert iscenesatt. Før vi runder av, her er en todelt «behind the scenes» fra innspillingen.

Del 1:

Del 2:

Pluss en grundig dokumentar om Tsjernobyl-katastrofen:

  • Her kan du se «Chernobyl Diaries»