Alle som har sans for snakkende teddybjørner på kokain bør se «Ted», en oppriktig morsom komedie av «Family Guy»-skaperen Seth MacFarlane. Den får i alle fall tommelen opp av oss.
Dette med snakkende bjørner er ikke akkurat noe nytt, enten vi snakker barne-tv eller langt mørkere saker. La gå at vi ikke tidligere har sett en teddybjørn som slåss med både Marky Mark Wahlberg og en gås ved navn James Franco – eller som tar dop med Lyn Gordon, og overtaler en gatepike til å bæsje på gulvteppet. Ja, alt dette skjer faktisk i «Ted».
Gutter og jenter, la oss sjekke ut et dusin kosebamser som heller ikke klarer å holde kjeft. Den ene halvparten koselige, den andre ikke så veldig. Seks av dem barnevennlige, seks hadde revet smårollingene i filler. Sier ikke det mye om bamsenes dualistiske vesen? Eller eventuelt om hvor vanskelig det har vært å finne klipp for å fylle opp denne bamselisten. Vi starter uansett dette schizofrene oppsamlingsheatet med den koseligste bjørnen av dem alle:
«Bjørnen Colargol» (1967 – 1974)
Hvis du er i rett alder er denne krabaten et evig symbol på alt som var trygt og godt på statskanalen. Denne polske dukkefilmserien var faktisk basert på en operette av den franskfødte forfatteren Olga Pouchin, noe som muligens forklarer hvordan han kunne synge i dur og moll. Colargol var enormt populær i Norge, men ble vist verden rundt.
I England ble han kalt «Jeremy the Bear», på Island «Oliver bangsi» og i Finland (tji-hi) «Pikku-Nalle». Colargol dukket opp på barne-tv med jevne mellomrom helt frem til 1984, da kluss med rettighetene forhindret at nye generasjoner fikk sjansen til å bli kjent med denne raringen. Her er en halv episode av «Bjørnen Colargol»:
Hvis du noensinne har lurt på hvordan Colargol så ut uten bjørnedrakten sin, kan du finne ut det i dette sjeldne NRK-klippet. Her sang stemmeleggeren Rigmor Lange temasangen under en opptreden på Spellemannsprisen i 1974, der hun vant prisen for beste barneplate:
Fun fact: NRK viste aldri Colargol-serien «Bjørnen Colargol i ville vesten», fordi pampene i statskanalen mente den inneholdt for mye vold! Nei, jeg tøyser ikke. Vi advarer derfor for magesterke scener i dette brutale klippet, som bare er for dere over atten år:
Melkebamsen i «Akira» (1988)
Her har vi en av de beste animasjonsfilmene noensinne laget, som i kjent japansk still er full av fascinerende rare elementer. «Akira» dreier seg ikke i hovedsak om snakkende kosebamser, men vi får allikevel møte en i denne creepy drømmesekvensen.
Hovedpersonen Tetsuo ble utsatt for eksperimenter i barndommen, som gir ham mektige psykiske krefter, men også halliser av truende, kjempestore kosebamser som lekker melk og har monsterslanger som labber. Sov søtt, smårollinger:
Her er nok et eksempel på at japanere er rare. Husk moralen: «Hr. Ando vil alltid være en pingvin», til den syngende fiskens store fornøyelse. Ah, Japan:
«Bompibjørnene» (1985 – 1991)
Her har vi den første tv-tegnefilmserien som ble produsert av Walt Disney Animation, skapt av den forhatte mogulen Michael Eisner i 1985. Er det bare meg, eller ble det laget uforholdsmessig mange snakkende bjørneserier på åttitallet? Bompibjørnene bor i den magiske middelalder-skogen Dunwyn, der de spiser magiske bærsaft for å sprette. De heter i rask rekkefølge Gull, Gumle, Mimmi, Smegma, Tumle og Bulimi. Ok, jeg har diktet opp en av de navnene selv. Kanskje to. Her har du en episode:
Temasangen er faktisk morsommere på norsk. «Booompibjøøørn»:
«Naughty Bear» (2010)
Denne uskikkelige dataspill-bjørnen må også med. Naughy Bear er lei seg over at han er den eneste på Perfection Island som ikke er invitert til den populære bjørnepiken Daddles, men bestemmer seg for å møte opp allikevel. Da de andre bjørnene på øya gjør narr av Naughty blir han skikkelig lei seg, så alle lærer en viktig leksjon om at mobbing er lumpent, og at vi er alle like verdifulle. Gruppeklem! Nei, vent. Det som egentlig skjer er at Naughty Bear går berserk, og drar ut på en drapsturne for å slakte alle de bedritne bjørnene med klubbe, øks, visp, golfkølle, cricketkølle, machete, automatvåpen, kvist, paraply, fryseboks og doskål.
Her har du en liten smak på hva vi snakker om (nei, jeg aner hverken hvorfor disse bjørnene har 17. mai-sløyfer, eller hvordan denne bamsemassakren slapp unna med en tolvårsgrense):
Hvor mange måter kan man humant avlive en kosebjørn? Let me count the ways:
«SuperTed» (1982 – 1986)
Trolig den eneste superhelten som noensinne har kommet fra Wales, SuperTed var en populær gjenganger på NRK under første halvdel av åttitallet. Undertegnede klarte aldri å stå opp tilstrekkelig tidlig til å få sett denne tegnefilmserien på statskanalens Frokost-tv, men jeg har heldigvis internettkobling – og dette er hva jeg har funnet ut.
SuperTed var en liten kosebamse som ble skrotet i en leketøysfabrikk, og gitt liv med hjelp av det kosmiske støvet til et romvesen kalt Prikken (ja, med «r»). Deretter fikk Ted superkrefter av Moder Natur, sånn at han kunne kjempe mot den onde cowboyen Texas Pete og et feminint skjelett ved navn Beinet. Noe som får meg til å mistenke at serieskaperen Mike Young hadde tatt endel narkotika. Her snakker han norsk på Nøtteplaneten:
Dette er en alternativ åpningssekvens, som av ukjente årsaker ble forkastet:
Emo-bamsen i «Supernatural» (2005 -)
Fra «SuperTed» til «Supernatural». En grovt undervurdert kultserie for alle som liker monstre og moro, der brødrene Winchester kjører rundt i en 1967 Chevrolet Impala mens de hamler opp med demoner, engler, Lucifer og … en deprimert, alkoholisert, snakkende emo-teddybjørn med selvmordstanker.
«Wishful Thinking» er en av seriens mest skrullete episoder, der en ønskebrønn gir innbyggerne i en småby muligheten til å oppfylle deres innerste drømmer – og i dette klippet har en liten pike ønsket seg en levende teddybjørn til te-selskapene sine:
Her er en bra oppsummering av hva «Supernatural» dreier seg om sånn ellers:
«Care Bears» (1981 -)
Hvor er «Naughy Bear» når du trenger ham? Personlig synes jeg at disse pastellfargede drittbjørnene er langt skumlere enn demonbesatte bamser med motorsag. Care Bears ble skapt av et gratulasjonskortfirma («Sowwy you have AIDS. Hug?») i 1981, før de ble gjort om til kosedyr. Disse krampaktig nusselige krabatene ble solgt på leketøysmesser i en ekstremt aggressiv markedskampanje. Så ja, et rett igjennom kynisk produkt fra første sekund.
Bamsene dukket opp i sin første tegnefilm i 1983: «The Care Bears in The Land Without Feeling». De bor i en by i himmelen kalt «Care-a-Lot», lærer barn om kjærlighet og liker å klemme. Ikke å forveksle med deres tvilsomme fetter PedoBear. Disse bamsene er så fordømt nusselige at de bæsjer regnbuer, spyr rosa sukkerspinn og ejakulerer glitter. Så kvalmende søte at jeg spontant utviklet diabetes etter å ha sett disse klippene:
Vil du se noe verre enn «Care Bears»? Hva med «Care Bears» på norsk:
Vil du se noe enda verre enn «Care Bears» på norsk? Her synger de, også:
Teddy i «The Pit» (1981)
Ikke alle bamser er en god innflytelse. Den ekle tolvåringen Jamie (Sammy Snyders) oppdager et hull i skogen, som er full av hårete fortidsmonstre kalt Troglodytes. Den demonbesatte, pornofikserte kosebamsen Teddy foreslår for Jamie at det kan være en god ide å fore disse monstrene med folk de ikke liker – alt fra småbarn til minstepensjonister i rullestol. En veldig rar film, men også temmelig kul. Her er en trailer:
Hils pent på Teddy:
«Bamse – verdens sterkeste bjørn» (1966 – 1991)
Sverige er et land fullt av bjørner: fra Björn Borg til Björn Ulvaeus. Men ingen av dem er sterkere enn Bamse, som får superkreftene sine fra bestemors dunderhonning. Han ble skapt av Rune Andreasson, og hadde sin egen tegnefilmserie og et tegneserieblad (frem til den ble lagt ned i 2009). Sammen med skilpadden Skallmann og den lettskremte haren Lille Sprett serverte Bamse politisk korrekte moralleksjoner til skandinaviske barn, ispedd noen innslag av maoisme som ble sensurert i senere utgaver. Så ja, Bamse var ikke bare verdens sterkeste bjørn, men også den sterkeste kommunisten. I alle fall i følge konservative kritikere i Sverige.
Dette er den aller første tegnefilmen med Bamse:
Og her er en av tegnefilmene i fine farger.
Sinnabamsen i «Dolls» (1987)
En samling usympatiske fysaker blir strandet i et gotisk herskapshus under et skikkelig tordenvær. Det viser seg å være hjemmet til et koselig, pensjonert ektepar som lager leketøy. Livs levende leketøy, som er besatt av åndene til slemme mennesker. Denne livlige lavbudsjettfilmen har bare en bjørnerelatert scene, men den er til gjengjeld en klassiker. Her fantaserer den lille jentungen Judy at teddybjørnen hennes tar et oppgjør med den slemme stemoren. En god påminnelse om hva som skjer hvis du behandler teddybjørner dårlig:
Og dette er traileren:
«Paddington» (1975 -)
Bjørnen Paddington fikk sitt navn fra togstasjonen i London, der han ble oppdaget av ekteparet Brown. En usedvanlig høflig bamse med blå jakke og stor hatt, som har emigrert fra Peru. Han er veldig, veldig glad i marmelade og er avhengig av heroin. Nei, vent …
Den første barneboken kom i 1958, og nå jobbes det med en kinofilm som etter planen skal komme sommeren 2014. Jeg vokste opp med denne karen på barne-tv, og klarer ikke å få meg til å si noe spydig om lille Paddington. Han er en fin fyr!
Her er den aller første animasjonsfilmen med Paddington:
Den mer syntetiske tegnefilmversjonen fra 1989:
Og den siste tegnefilmserien fra 2009:
«Nassur: den jødehatende bamsen» (2009 -)
Denne koselige krabaten er programleder i barne-tv-showet «Tomorrow’s Pioneers», som kan ses på den palestinske Hamas-kanalen Al-Aqsa TV. Hær lærer bamsen Nassur alle barna at Allah er stor, martyrdøden er å foretrekke og «død til alle jøder!». Nassur hevder at han kom fra Gazastripen for å bli en hellig kriger. Han ble introdusert i serien etter at de tre første barne-tv-vertene ble drept. Den første var Mikke Mus-kopien Farfour, som ble slått i hjel av en israelsk statsterrorist like etter at Walt Disney-konsernet truet med et søksmål:
De to andre programlederne var Nahoul; en rasende jihadist i biekostyme som døde martyrdøden etter en lang tids sykdom – samt kaninen Assoud, som ble drept i et israelsk bombeangrep. Muligens fordi han liknet for mye på Snurre Sprett. Til slutt tok kosebamsen Nassur over programmet, og han har siden 2009 gledet palestinske barn med sine morsomme opptog og glødende jødehat.
Nei, jeg har ikke diktet opp noe av dette, dessverre. Begredelige saker, men Mel Gibson er angivelig en stor fan. I dette klippet oppfordrer Nassur småbarn til å synge om martyrdøden sammen med en oppblåsbar delfin:
Her forteller Nassur at alle barn må slakte jøder:
I dette klippet liker heller ikke Nassur jøder noe særlig:
Bjørnen Nassur liker fotball, men fremdeles ikke jøder:
BONUSBAMSER!
Men vent, vi er ikke helt ferdige ennå! Her er et halvt dusin bonusbamser:
Teodor
Nok en koselig, gammel venn fra bjarne-tv – som overlevde sjonkel Lauritz, sjonkel Rolf, skomaker Andersen og gnålingen til Eli. Som sagt: brum brum, bitch!
Bjørnen Baloo fra «Jungelboken»:
Julestemning i jungelen!
Buttons the Bear fra «Puppets Who Kill».
Jepp, dette er en hel tv-serie!
Bi-Polar Bear i «Queer Duck»
Gjøgling om rumpesex for hele familien!
«Ole Brumm»
Du tror kanskje at han er en snill kosebjørn som bare er ute etter honning? Lagt der ifra! Fysj, grisegutt! Dette er så snuskete at Ole Brum måtte sensureres:
«Yogi Bear»
Skøy for alle som har sett «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford»:
Fozzie Bear i «Muppet Show»
Og med dette «Family Guy»-klippet er sirkelen sluttet. Wocka wocka, indeed!
