Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med kinolanseringen av «Muldvarpen». I forbindelse med at filmen nå er ute på VOD, publiserer vi den på nytt.

Her kan du for øvrig leie filmen (gjør for all del det!).

Så fikk Gary Oldman en fortjent Oscarnominasjon for sin rolle i Tomas Alfredsons John Le Carré-filmatisering «Tinker, Tailor, Soldier, Spy» (som heter «Muldvarpen» i Norge). Vel og bra.

Likevel er det intet mindre enn en skandale at filmen ikke fikk en nominasjon i kategorien for beste scenografi.

En av riktignok mange grunner til at sønnen til Hasse i Hasse og Tage er Skandinavias fremste nålevende regissør, er nettopp hans stødige grep om de små visuelle detaljene, hans vilje til å bruke opp mot månedsvis med arbeid på et lite objekt som kanskje bare skal synes på lerretet i noen sekunder.

For å bøte opp for akademiets gigatabbe, presenterer Comoyo Filter derfor:

THE ALFREDS
(prisutdelingen for beste ikke-levende objekt i en Tomas Alfredsson-film).

1. Tinker Tailor Soldier Spy (2011)

Kanskje det mest åpenbare valget, men: brillene til Gary Oldman. Strengt tatt er det vel de som burde blitt nominert til beste hovedrolle på Oscarutdelingen også. Vi ser oss nødt til å klippe ut en ganske lang passasje fra den utmerkede svenske popkulturskribenten Jan Gradvalls intervju med Alfredson i svenske Dagens Industri (02.12.2011):

«En scen som jag älskar, som jag tror inte finns med i romanen eller i tv-serien, är när George Smiley (Gary Oldman) går till optikern.

– Optik är ju kul!

Valet av hans glasögon verkar vara något som du har lagt stor omsorg vid?

– Det första du måste tänka på när det gäller val av glasögon på en huvudgestalt i en film är att de kommer synas lika mycket som världens största filmbygge. Glasögonen kommer att vara i bild hela tiden. Du måste vara väldigt petig med vad du sätter mitt i ansiktet på huvudrollsinnehavare.

Det är också ett visuellt tema med George Smiley som voyeur. Vad han ser återspeglas i hans glasögon. På film brukar man alltid sätta något som kallas antireflexbehandling på glasögon. Resultatet blir att glasen kan upplevas som lite döda. Vi tog det ovanliga beslutet att göra precis tvärtom. Det är så mycket reflexer i Smileys glasögon i filmen att den som tittar väldigt noga i vissa scener kan se en fotograf eller mig som regissör skymta förbi, men det må vara hänt.

Glasögonen, och bytet av glasögon hos optikern, har också en viktig berättarteknisk funktion. Vi hade väldiga problem med att hjälpa publiken navigera genom den här komplexa historien. Den rör sig fram och tillbaka i tiden. Men det är så tråkigt med textskyltar som ’Prag, 1967’. Att Smiley i stället bär olika glasögon i nutid och dåtid gör att det blir lättare att navigera.

Hans gamla glasögon är präglade av hans önskan att smälta in, att se ut som vilken morbror som helst. Där valde vi glasögon från Englands motsvarighet till landstinget. När han sedan blir uppsagd från MI6 i början av filmen kastar han sig ut i en ofrivillig pensionering. Det blir en punkt där han kunde byta skal och därmed, prova ut nya glasögon hos optikern.

Men Gary Oldman höll på hur länge som helst med att välja glasögonen. Han bytte och bytte tills man höll på att bli tokig. Pressbilder var tagna, men bara några dagar före inspelningen bytte han igen. De glasögonen han till slut valde är inte olika dem som Alec Guinness har i tv-versionen. Jag vågade inte påpeka det, i rädsla för att han skulle få spader igen, men jag ska fråga honom nästa gång vi ses om det är menat som en hommage.”

Og de øvrige nominerte er: tapeten i møterommet, skrivebordet i møterommet, Smileys lighter samt ikke minst den utstoppede uglen med én vinge (blunk og du går glipp av den).

2. Låt den rette komma inn (2009)

Og prisen går til … klatrestativet! Åstedet for mange sentrale scener både i John Ajvide Lindqvists roman og i Alfredsons filmatisering. Problemet for sitnevnte var imidlertid at ingen av de utallige klatrestativene som ble vurdert passet inn i utsnittene som trengtes for å skyte scenene der mobbeofferet Oskar møter den mystiske jenta Eli ved stativet utenfor blokken sin. De fleste var for høye, og ville blitt kuttet i høyden. Unntatt enkelte nyere modeller, som ville brutt med den (forbilledlig vage) tidskoloritten.

Løsningen ble å tegne og konstruere et klatrestativ spesielt for filmen: det eneste klatrestativet i verden tilpasset Cinemascopeformat. Som forfatter Lindqvist (også manusforfatter for filmversjonen) sier det på DVDens kommentarspor: «Den ser jättetråkig ut. Man vill inte leka där.» Med andre ord PERFEKT STEMNING.

Og de øvrige nominerte er: verdens mest deprimerende tapet, verdens traurigste boblejakke, verdens skumleste koffert.

3. Fyra nyanser av brunt (2004)

Alfredsons langfilmsregidebut (vi velger i denne sammenhengen å se bort fra TV-seriespinoffen «Bert – den siste oskulden» fra 1995), og Skandinavias mest bekmørke filmkomedie noensinne, slår en ikke umiddelbart som noen veldig visuell film. Men det er kun ved første, overfladiske blikk.

Ser man den nok ganger (dette er sannsynligvis den eneste filmen på over tre timer jeg personlig har sett et tosifret antall ganger), trer de intrikate detaljene og referansene frem mer og mer tydelig. Som at håret og genseren til Sofia Helin (for tiden aktuell i «Broen» på norsk TV!) er identisk med Liv Ullmanns frisyre og antrekk i Bergmans «Persona». Eller at interiøret i huset som er åsted for den delen av filmen som utspiller seg i Småland, holder seg strengt til fargekodene fra Edvard Munchs «Syk Pike». OK, det siste måtte jeg se bakomfilmen for å catche. Men vinneren er allikevel de utrolige jeansene fra samme «episode» (filmens fire separate historier ble også vist separat som TV-episoder). Verdens eneste skreddersydde, skreddertilpassede hestejeans!

Og de øvrige nominerte er: mikrobølgeovnsomeletten, Hadar Cars-trefiguren, frisyren til Johan Rheborg som Ernst.

4. Torsk på Tallinn – en liten film om ensamhet (1999)

Det var her det begynte, med en mockumentary for komikerensemblet Killinggänget, et samarbeid som fem år senere førte til gjennombruddet med «Fyra nyanser …». Enda så MORSOM den er, bærer «Torsk på Tallinn» rent filmatisk sett preg av å være et slags ungdomsarbeid -og en TV-produksjon. Allikvel finner vi også her plenty av gag-basert hunor med utgangspunkt i nettopp de visuelle detaljene. Vinneren er … t-skjortene fra «Hasses sega gubbor». Usikker på om disse ble laget spesielt for filmen eller om utsalget og tskjorten faktisk eksisterer i virkeligheten. Uavhengig av dette har jeg ønsket meg en sånn tskjorte til jul siden 1999.

Og de øvrige nominerte er: «Hans» og «Hennes»-knaggene på badet til Roland (får klump i halsen bare av å tenke på dem), menykartoteket til Roland, capsen til Lasse Kongo.