NB: Spoilere! Men ikke egentlig.
I går skulle svaret på en av nyere tids største cliffhangere omsider avsløres, to år etter «The Reichenbach Fall», siste episode av «Sherlock»s andre sesong.
Vi var mange som benket oss foran skjermen med forventningen om å endelig finne ut hvordan Sherlock feiket sin egen død da erkeskurken Moriarty tvang ham til selvmord.
I stedet fikk vi noe nær en metaepisode, hvor den ene etter den andre forklaringen ble lagt frem og forkastet.
Det hele åpnet med en ren provokasjon, som å se serien gjøre et haihopp. Den synlige strikken som hindret Sherlock i å treffe asfalten var ille nok (selv om det ikke kan ha vært én seer der ute som unngikk å tenke «vel fortjent» da Molly fikk kysset sitt).
Da kjendishypnotisør Derren Brown dukket opp i rollen som seg selv var det nær umulig å tenke annet enn at serieskaperne Steven Moffat og Mark Gatiss (som forøvrig også spiller Mycroft) hadde blitt lallende riddere av venstrehåndsarbeidets orden siden sist.
Og så rev inspektør Lestrade oss velsignet ut av denne vonde illusjonen med et varmt og inderlig «Bollocks!» til Philip Anderson, den nå arbeidsledige kriminalteknikeren fra andre sesong som indirekte satte Sherlock i knipa.
Anderson blitt litt vrang i nøtta av dårlig samvittighet og bruker nå tida si på teorier om hvordan Sherlock likevel kan ha overlevd fallet.
Senere i episoden (noe umusikalsk klippet inn i det bombete klimakset) så vi tilsynelatende Sherlock gi Anderson en mer sober forklaring som involverte en luftmadrass og en squashball – før også det avslørtes som tankespinnet til en hallusinerende Anderson.
Det disse to teoriene har til felles? Begge er hentet rett fra nettet, hvor Sherlock-fans i to år har gått over hver lille detalj fra andresesongens cliffhanger med lupe.
Det er til og med gjort plass til en tredje teori midtveis i episoden, hentet rett fra slashfiksjonens univers, hvor Moriarty og Sherlock forelsker seg i hverandre etter å ha lurt Watson.
For å understreke koblingen mellom fans og serie ytterligere fylles skjermen med hashtaggen #sherlocklives idet nyheten om mesterdetektivens gjenoppstandelse blir offentlig.
«Sherlock» er ingenting om ikke skreddersydd for sosiale medier – ifølge The Independent genererte episoden 300.000 tweets under BBC-premieren onsdag kveld.
En kan selvsagt spørre seg hva det sier om Moffats og Gatiss’ syn på blodfansen når to av hovedteoriene deres formidles via en forstyrret og tidvis usympatisk rollefigur, samtidig som Lestrade får komme med følgende hjertesukk:
– A bungee rope? A mask? Derren Brown? Two years and the theories keep getting more stupid.
Mest av alt føltes det likevel som en kjærlig anerkjennelse av innsatsen enkelte der ute har lagt i spekulasjonene og analysene sine, en grad av toveiskommunikasjon vi sjelden ser i tv-seriene våre. I hvert fall før ekstramaterialet:
Det er den typen anerkjennelse som det Comic-Con-gående publikummet fryder seg over, som en toppkarakter på en tentamen for de ekstra skoleflinke i faget tv-titting.
Men, er denne toveiskommunikasjonen en god ting? Ikke i følge Mark Lawson i The Guardian. Han mener denne typen oppførsel kan være starten på slutten for serier som «Sherlock» og «Doctor Who», sistnevnte også styrt av Gatiss og Moffat.
– Risikoen er at historiene tilpasses minoriteten av seerne: De besatte. Selv om ethvert vellykket TV-drama i våre dager burde generere fanfiksjon har det ikke råd til å bli helt fanfiksjon selv.
Lawson mener den typen «blunke til fansen»-øyeblikk vi så i går er ryggkløing av de allerede innvidde på bekostning av nye seere som ikke vil forstå vitsen og falle av like kjapt som de har kommet til.
I følge The Independent er det heller ikke bare jubel hos dem som har sett serien fra før.
«Irriterende ting med Sherlock: Tok detaljert kunnskap om forrige episode for gitt. Vi er ikke alle besatte, og det er ekskluderende/forvirrende» skriver @archiebland, mens @IAmRythian kaller episoden «80% fanservice, 20% ordentlig episode».
Uansett om det er hold i Lawsons spådommer eller ikke – det å bruke til sammen 14 minutter (Filter: Nettsiden som regner ut sånt for deg!) på noe som for det meste er fanservice for så å ikke avsløre det faktiske svaret på hva som skjedde i «The Reichenbach Fall» er dømt til å frustrere enkelte der ute.
Twitterbruker @jackseale konkluderer ikke helt ueffent med at «jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg #Sherlocks forklaring-eller-var-det-greie var det beste de klarte å finne på etter å ha blitt totalt utmanøvrert av fansen».
I øyeblikket er det et åpent spørsmål om hvorvidt serieskaperne kommer til å avsløre sannheten om fallet, men i følge dette intervjuet med Moffat og Gatiss skal den i hvert fall finnes:
– Vi var veldig nøye med å finne ut hva Sherlock ville trenge, hvilke elementer som trengte å være på plass. Du ser nøkkelingrediensene i «The Reichenbach Fall», så når du ser det vil det ikke føles som juks.
Foreløpig har de seertallene med seg – nesten ti millioner briter fikk med seg sesongstarten – og spillet i scener som gjenforeningen med Watson minnet nok flere enn undertegnede om akkurat hvorfor «Sherlock» er så severdig.
Om nysgjerrigheten rundt fallet ikke fordamper og serieskaperne har spart den egentlige forklaringen til siste episode kan det godt hende seertallene matcher åpningen.
Om de burde forklare fallet er et annet spørsmål.
Sherlock selv kaller det «just a magic trick» før han hopper, og magikere avslører sjelden triksene sine – det er slik de bevarer magien. Dessuten vil en forklaring bety punktum for teoriene til fansen – et fenomen som har fascinert både hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch og serieskaperne.
Til syvende og sist føles likevel en reell avsløring som det riktige å gjøre. En av de store gledene i «Sherlock» er å vite at man vil få høre mesterdetektiven med største selvfølgelighet beskrive de hemmelige tannhjulene som får det tilsynelatende umulige urverket i mysteriet til å gå rundt.
Det er et løfte som ligger implisitt i seriens kjerne, og løfter er til for å holdes.
