I februar i fjor ble det kjent at den britiske filmskaperen bak «United 93», «Captain Phillips» og Jason Bourne-trilogien skulle lage film om 22. juli 2011, basert på Åsne Seierstads bok «En av oss».
Noen måneder senere hadde Netflix bladd opp for rettighetene til filmen, og i desember i fjor ble det spilt inn scener med norske skuespillere i Oslo sentrum og på ei øy i Vestfold.
Tirsdag ble filmen vist for kritikere på filmfestivalen i Venezia, og etter den første åpne publikumsvisningen i går har både norske og internasjonale aviser, samt en rekke filmmagasiner og nettsider, publisert anmeldelser.
Kort fortalt har filmen fått en midt-på-treet-reaksjon fra norske anmeldere. De utenlandske er overveiende positive.
Et gjennomgående inntrykk er for øvrig at filmen ikke har det actionfilm-preget man kan få av traileren, som ofre og pårørende har reagert på.
Den mest positive omtalen er det britiske The Guardian som har levert. Anmelder Danny Leigh kaller filmen «modig og mesterlig» og liker særlig prosessen mot Anders Behring Breivik –«hvordan Norge leverte Breivik akkurat det han hadde krav på, men ikke det han ønsket – som martyrium og glamour».
Robbie Collin i The Telegraph nøyer seg med fire av fem stjerner, men mener filmen er nådeløs uten å bli sensasjonaliserende, og berømmer den for den tekniske gjennomføringa.
The Hollywood Reporter priser skuespillet til Jonas Strand Gravli, som spiller AUF-eren Viljar Hanssen, filmens innsikt i det norske rettssystemet og hvordan den unngår både unødig dveling ved voldsscener og klisjeer i gjengivelsen av Hanssens lange og tunge ferd mot å bli frisk. Anmelderen mener til alt overmål at filmen bør bli «obligatorisk for selvtilfredse politikere som nekter å bidra til en adekvat respons på skytemassakrer eller å anerkjenne hvor farlig det er å la rasistisk hat spre seg ukontrollert».
Jon Øigarden spiller Geir Lippestad «superb, som en mann som avskyr sin klient, men vet at han må gi ham et skikkelig forsvar – delvis fordi Lippestad har et behov for å tro på at Breivik ikke har lyktes med å rive ned lovstyret», skriver Screen International.
Mer forbeholden er Michael Nordine i Indiewire, som mener filmen aldri føles umotivert, men tidvis som en gjenfortelling for gjenfortellingens skyld, uten å bidra til vår kollektive forståelse av det som skjedde – «så laserfokusert på hva som skjedde, at han i filmens første halvpart unngår å gå inn i hvorfor».
Guy Lodge i Variety savner også en kontekstuell tilknytning til vår tids oppblomstring av de politiske ideene Breivik står for; men mener filmen likevel lykkes i å gi en påminnelse om at fortellingen den gjengir ikke representerer noe tilbakelagt fenomen, men at «en ny Breivik når som helst kan påføre verden et nytt sår».
Her hjemme har VGs Morten Ståle Nilsen innvendt at filmen oppleves som «omtrentlig» og ufullstendig sett med norske øyne; at den går fram med harelabb og underspiller bitterheten mange overlevende sitter igjen med. Både Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet og May Synnøve Rogne i Aftenposten mener grepet med å la de norske skuespillerne snakke engelsk virker fremmedgjørende.
Fravære av sentimentalitet, som flere utenlandske anmeldere framhever som et styrke ved filmen, blir for sistnevnte en svakhet: «Filmen er på grensen til for kjølig. De enorme ødeleggelsene og psykiske senskadene som ofrene fortsatt lider av, holdes på avstand», skriver hun.
«22 July» publiseres på Netflix 10. oktober.
