Bare én dag igjen til Blur står på scenen under Øyafestivalen. Stas blir det! Men hvilken film bør du lade opp med?

Tja, du kan jo alltids se en dokumentar, for eksempel «Live Forever: The Rise and Fall of Britpop» (2003).

Den er tidvis veldig morsom, takket være en frivillig komisk Noel Gallagher og en ufrivillig bavianaktig Liam Gallagher.

Dokumentaren ble likevel laget altfor tidlig etter at lufta gikk ut av britpopballongen. Folk hadde ikke lyst til å snakke, festen var nettopp slutt, det var for tidlig med analyse – noe som understrekes av bidrag fra en tydelig deprimert Jarvis Cocker, og en totalt uinteressert Damon Albarn som stort sett fikler med en ukulele.

Men Albarn kommer i hvert fall med ett konstruktivt bidrag i løpet av dokumentaren – han navngir «Trainspotting» (1996) som den den essensielle britpop-spillefilmen.

Handlingen i «Trainspotting» foregår riktignok i en pre-britpopæra, men soundtracket var definitivt tidsriktig – med bidrag fra blant andre Pulp, Sleeper, Elastica, og denne låta fra Blur – som jeg fremdeles mener er blant bandets beste:

Men «Trainspotting» orker jeg ikke å se én gang til – når jeg skal lade opp til onsdagens Blur-konsert  sjekker jeg i stedet ut en film fra britpopæraens gladeste dager.

Blur-turnéfilmen «Starshaped» (1993) er nok – egentlig med litt skam å melde – den musikkfilmen jeg har sett flest ganger, etter å ha kjøpt en VHS-kopi på Akers Mic tidlig i tenårene. Den ble reutgitt på dvd i 2004, men ligger ute på Youtube (lenke i bunnen av saken).

Sånn rent filmatisk er den jo helt verdiløs – den er et enkelt og dårlig klippet miniportrett av et indieband på veien på begynnelsen av 90-tallet, med tullprat fra turnébussen, dårlig mat fra bensinstasjoner, elendige intervjuer, litt krangling og veldig, veldig mye øl.

Lyden er også under enhver kritikk, og i dag ville den nok høyst blitt utgitt som en serie Vine-videoer.

Men den mest ivrige Blur-fansen elsket filmen intenst. Enkelte har forsøkt å oppsøke bensinstasjonen der Blur spiser en «meal deal». Selv husker jeg vi brukte et par somre på å forsøke å stupe som Graham Coxon:

Det spørs forresten om Coxon fremdeles står inne for analysen av PJ Harveys musikalske kvaliteter (håper ikke det):

«Starshaped» viser Blur i deres mest bekymringsfrie periode – de er i begynnelsen av 20-åra, er i ferd med å finne ordentlig form som liveband, og ser ut til å trives sånn noenlunde i hverandres selskap.

I dag er jeg egentlig mest glad i Blurs ballader og midtempolåter, men det er jo vanskelig å ikke sette pris på en såpass ungdommelig versjon av «Popscene» – som for øvrig ender med at Albarn blir skadet da deler av høyttaleranlegget faller på foten hans:

I selvbiografien «A Bit of a Blur» forteller Alex James at bandet tidlig tok for seg av det turnélivet hadde å by på, og at den daglige dietten hans på denne tida ofte bestod av to flasker champagne og en pose gulrøtter (grønnsakene skulle bøte på den dårlige ånden man av og til pådrar seg av champagne).

Her kaster Damon Albarn opp for din forlystelse:

Uansett, sjekk ut hele «Starshaped» – 20 år etter at den ble utgitt for første gang. Her kan du se filmen i sin helhet: