– Jeg må innrømme at jeg lukket øynene under enkelte av scenene.
Når Eskil Vogts kritikerroste film «Blind» har fått stor oppmerksomhet på Berlinalen og Sundance de siste ukene har mye av rosen falt på Ellen Dorrit Petersen i hovedrollen som blinde Ingrid.
Likevel følte altså hovedpersonen selv for noen øyeblikks blindhet da hun så seg selv naken på det overdimensjonerte lerretet til filmfestivalen i Berlin.
– Ikke at jeg var plaget, men så slapp jeg å ha det på netthinna resten av kvelden, sier Petersen til Filter.
Det er i en av filmens nøkkelscener at rollefiguren hennes kler av seg og presser kroppen mot et vindu i leiligheten sin.
– Akkurat når en står der er det jo litt rart, men samtidig var det en helt fin opplevelse, forteller Petersen om innspillingen.
– En går ut av normalen og opplever at de rundt på crewet gjør det samme.
Scenen, som også har gitt motiv til «Blind»-plakaten, brukes nå i markedsføringen av filmen.
– Hva tenker du om at nakenheten blir et fokus i promoteringen?
– Jeg føler ikke det blir spekulativt. Jeg har gjort scenen med viten og vilje om at den vil kunne klippes og vises her og der enten jeg vil eller ei. Selv om jeg hadde hatt en Gørild Mauseth-klausul i kontrakten vil det ikke kunne kontrolleres.
Ifølge Petersen er scenen, som en anmeldelse i Variety trakk frem som den kanskje mest bemerkelsesverdige i hele filmen, en av de såreste i fortellingen.
– Jeg leste manus og tok et valg om at hvis det var sånn det Eskil ville ha det, skulle han få det, så lenge det ikke ballet på seg med improvisasjoner.
Heller ikke regissør og manusforfatter Eskil Vogt føler bruken er problematisk, selv om klippet blir stående utenfor sammenhengen sin.
– Det jeg føler er at når man ser scenen i sin helhet, om man slipper at det zoomes inn på et stillbilde med «klikk inn på puppene til Ellen», har klippet en selvstendig sårbarhet i seg.
Vogt sier han ikke ønsker å tømme øyeblikket for mening, men forteller likevel litt hva scenen dreier seg om.
– Ingrid har flyttet inn i en leilighet etter at hun er blitt blind, så hun vet ikke hvordan det ser ut rundt henne. Mannen hennes har sagt det ikke er noe innsyn og at det er høyt under taket, noe hun ikke føler stemmer lydmessig. Og så er det en veldig dyp isolasjon og frustrasjon hos den blinde kvinnen som ikke føler seg sett av mannen sin.
Seksualitet er et av filmens temaer, og Vogt sier det har vært diskusjoner i forkant om hvorvidt nakenhet skal være en del av filmens markedsføring.
– Vi vil ikke pushe det fremst, men ikke skjule det heller. Det er en viktig del av filmen, ikke staffasje eller pynt som er drysset på.
Eskil Vogt er for de fleste mest kjent som manusforfatteren som skrev «Reprise» og «Oslo 31. august» (samt «Louder Than Bombs» med Jesse Eisenberg, som forhåpentligvis starter innspillingen snart) sammen med regissør Joachim Trier.
Denne gangen står han imidlertid helt på egne bein med både regi og manus. I utformingen av filmen har han måttet gå i seg selv og tenke mye på hvordan han ville taklet det å miste synet.
– Ikke bare jobber jeg i et visuelt yrke, noe av det jeg er mest glad i her i verden er også å se film. Allerede der, i en bitteliten del av den eksistensielle omveltningen når man mister synet, føler jeg depresjonen ville ligget og ulmet.
For Ellen Dorrit Petersen fikk blindheten også en mer praktisk dimensjon – hun måtte se blind ut, en forberedelse som ifølge Vogt tok noen måneder.
– Ikke bare jobbet hun med bind for øynene og ble drillet av en som har jobbet med synsrehabilitering i over 20 år, men hun jobbet også med en kvinne som selv er blind og mistet synet i løpet av tjueårene som hun kunne observere, og som delte av sine erfaringer. I tillegg jobbet jeg og Ellen tett for å finne det riktige blinde uttrykket som ikke var for overdrevet, stirrende rett ut i luften slik man ofte ser på film, men mer troverdig og realistisk for en som har mistet synet i voksen alder.
Første gang hun leste manus fikk hun en frykt for å ikke overbevise. Fjorten dager inn i innspillingen lettet det omsider litt da en innspillingsleder kom bort til henne.
– Det var en gang det kom en innspillingsleder som hadde sett i monitoren og sa at jeg så blind ut. Da tenkte jeg at det ville gå i havn.
– Ble det mange tagninger under innspillingen?
– Det tror jeg vi kan si, flirer Ellen.
– Eskil har nesten en musikalsk tilnærming til bilder. Rytmen i det en ser må være helt riktig. Det kan han pirke på veldig lenge. Selv det å sette en tekopp i et vindu kan være ti tagninger, fordi det ikke er riktig pust eller rytme i det. Men han oppleves ikke som intens, han er utrolig rolig og behersket på settet.
Vogt selv beskriver arbeidet med filmen som beinhardt.
– Jeg sov knapt på tre måneder, og på slutten av innspillingen begynte sønnen min å kalle meg Eskil og ikke pappa.
Strevet deres har ikke vært for ingenting. Under Sundance-festivalen roste Scott Foundas i bransjebladet Variety Petersens rolletolkning og kalte «Blind» en glitrende regidebut.
William Bibbiani i Crave Online mente på sin side Vogts film var «muligens den beste filmen» på festivalen. I samme sak skrev Bibbiani også at filmen var vanskelig å båssette fordi «det er meningen at historien skal få utfolde seg på kino, ikke i en oppsummering eller – gud hjelpe meg – en anmeldelse.»
– Folk som ser filmen blir glade for det uforutsigbare. Det gjør at folk vil prate om den og spre den videre, sier Vogt.
Han tror sjangerhoppene og tonskiftene i filmen speiler den rastløse personligheten hans.
– Jeg kan ikke være alvorlig uten å vitse litt eller vitse uten å være alvorlig.
Selv om overraskelser og mangelen på en klar bås settes pris på av dem som først har funnet veien til kinosalen, kan de også skape problemer.
– Rent PR-messig er filmen en kjempeutfordring å selge, for folk er ute etter gjenkjennbare kategorier når de skal se en film. Det gjør at man sliter med å finne den rette pitchen, som er lett når det er thriller eller rendyrket sjangerfilm.
Sånn sett hjelper det nok noe at «Blind» både fikk en manuspris under Sundance og en distribusjonspris under Berlinalen.
Oppmerksomheten har også ført til tilbud fra utlandet for Vogt.
– Spesielt på Sundance er det ekstrem pågang fra amerikansk filmindustri. Med en gang man får en hype der er det ikke måte på hvor interessant man er og hvordan alle dører skal være åpne i LA.
Regissøren forteller at han takker nei til tilbudene.
– Jeg liker å skrive mine egne filmer og har ikke tro på at et interessant prosjekt kommer seilende fra utlandet.
En mer uheldig bivirkning av suksessen for Vogt er det anstrengte forholdet han får til Twitter.
– Etter at jeg har hatt en visning av «Blind» i utlandet går jeg inn og søker opp filmen for å høre hva folk sier. Man blir veldig egosentrisk av å slippe en film, det er ikke nødvendigvis så bra.
Ikke at han har en Twitter-konto selv – @eskilvogt (med null tweets og fem følgere) tilhører i stedet faren, som opprettet den ved en misforståelse.
– Han heter det samme som meg. «Nå har Jan Gunnar Furuly fra Aftenposten lyst til å følge meg».
Mindre interesse for Vogt på Twitter har det vært fra kulturminister Thorild Widvey så langt.
I en kommentar i Dagbladet sist søndag påpekte Erle Marie Sørheim at mens Widvey har tvitret gjentatte ganger om norske OL-prestasjoner i Sotsji har kulturministeren vært påfallende taus om den internasjonale suksessen «Blind» og Hans Petter Moland-regisserte «Kraftidioten» nå opplever.
– Jeg er ikke av dem som i utgangspunktet er kjempenegative når det kommer en kulturminister fra Høyre, jeg var spent på det.
Vogt ble likevel ble mer skeptisk første gang han så Widvey intervjuet på fjernsyn.
– Hun ble spurt om hennes forhold til kultur. «Jeg er glad i skog og mark», svarte hun. Da tenkte jeg, oi, kanskje burde partiapparatet rundt preppet henne på at det ikke er det vi i kulturbransjen vil høre. Det er så lite som skal til av interesse og uttalelser før vi føler oss sett og tatt vare på. At de ikke har gjort den kosmetiske jobben for å late som hun er interessert engang.. Men vi har invitert Widvey og Åmås til vår premiere i Oslo, sier regissøren.
– Åmås har sagt ja, og det er vi glade for, så får vi se om Widvey også finner veien.
