I mai viste regissør Lynne Ramsey – som tidligere har laget den strålende «Morvern Callar» –  fram sin filmversjon av Lionel Shrivers «Vi må snakke om Kevin» under filmfestivalen i Cannes.

Shrivers roman fra 2003 var uhyre omdiskutert. Den er skrevet i brevs form, og omhandler hva som skjedde med sønnen Kevin som nylig har begått en skolemassakre.

Reaksjonene fra Cannes bar bud om en interessant film, og anmeldelsene var stort sett veldig positive. The Guardians Peter Bradshaw belønnet for eksempel med fem stjerner (av fem mulige), og karakteriserte både Ramseys regi og Tilda Swintons innsats som moren som «super».

Forventningene var derfor store da SF Norge og Kagge Forlag annonserte at de ville slippe filmen og gi ut en norsk oversettelse av boka samtidig i høst.

Etter 22. juli bestemte imidlertid SF Norge seg for å utsette filmen. Til Aftenposten uttalte distributøren at de mente det var for mange likhetstrekk med terrorhendelsene i sommer.

Men nå ser det ut til at filmen endelig kommer på kino. I går meldte Filmtilsynet at de har vurdert filmen til 15-årsgrense (grunnet «opprivende stemning og tematikk» og «nærgående skildringer av drepte personer»). Filmweb opererer med premieredato 23. mars i Norge.

Jeg må si at jeg gleder meg veldig til å se filmen, og at jeg fikk en litt vond magefølelse av at SF valgte å utsette en film som potensielt kunne si noe viktig om hva som skjedde i Norge i sommer.

Samtidig ble boka til dels mistenkeliggjort og avfeid som spekulativ av bokanmeldere i høst. Det kan være at 22. juli var for nært til at man klarte å ta den ordentlig inn over seg.

«Når virkeligheten gang på gang overgår alle overgrep og all grusomhet en forfatter kan opptenke, påvirker det også lesningen av en oppdiktet historie som denne. Derfor er det riktig dårlig timing å gi ut denne boken nå», skrev anmelder Hans H. Skei.

Forfatter Lionel Shriver sa derimot til Aftenposten at hun mente det var riktig at boka kom ut:

– Etter mitt syn er hverken filmen eller boken støtende for etterlatte. Begge disse kunstproduktene kan ha en helt annen funksjon i offentligheten enn nyhetsjournalistikken. Hvis det er noe man trenger etter en traumatisk hendelse, så er det ufarlige rom for fri diskusjon av slike tanker som terroren etterlater. Boken er ufarlig fordi den er oppdiktet og mest av alt gjør narr av massemordere.

La oss i hvert fall håpe at filmen kan skape noe en noe mer balansert diskusjon når den kommer i mars.