«Kon-Tiki» ligger an til å bli en av tidenes norske filmsuksesser, og fikk også en hel rekke femmere av norske anmeldere da den hadde premiere for snaue to uker siden.
I Norge var imidlertid Thor Heyerdahl en kjent person, historien om Kon-Tiki-ekspedisjonen ungdomskolepensum og forventningene til filmatiseringen enorme. Hva skjer når utenlandske filmanmeldere, som ikke kjenner historien om Heyerdahl, ser Espen Sandberg og Joachim Rønnings film?
Det er vi i ferd med å få svar på nå. «Kon-Tiki» vises nemlig på filmfestivalen i Toronto, og de to store bransjebladene The Hollywood Reporter og Screen International har sendt folk på visning.
Det er ikke bare lystig lesning.
Riktignok understreker The Hollywood Reporter at «Kon-Tiki» er effektivt fortalt, og at de visuelle effektene er overbevisende. Men:
– Altfor ofte nøyer regissørene seg med å skrape overflaten framfor å utforske historiens dybde, skriver anmelder Sheri Linden.
Hun peker på at det er vanskelig å skille mannskapet fra hverandre (med unntak av Anders Baasmo Christiansens Herman Watzinger), og mener musikken – laget av komponist Johan Söderqvist – er for opplagt.
– Dette er et visuelt drama og en lavmælt karakterstudie, presentert på en tidvis skuffende formulaisk måte. Filmen har sine skarpe øyeblikk, men kommer til kort både som storslått og intimt portrett, skriver Linden.
Les anmeldelsen til The Hollywood Reporter her.
Tim Grierson i Screen International er vel på linje med sin kollega, idet han mener filmen har noen imponerende øyeblikk, men at den er for forelsket i sin egen viktighet til å stikke noe særlig dypt.
– Ideelt sett burde en film som dette ha klart å trekke paralleller mellom den fysiske reisen og Heyerdahls emosjonelle reise, men «Kon-Tiki» er mer en kjapp historisk film snarere enn et komplekst pyskologisk portrett.
Fordi «Kon-Tiki» ikke går i dybden føles slutten merkelig antiklimatisk, mener Grierson.
– Man får følelsen at man har vært vitne til en prestisjeproduksjon der hver eneste følelse og dramatiske virkemiddel har blitt så bearbeidet at man samtidig har skrubbet vekk den kaotiske menneskeligheten som gir slike fortellinger sin kraft, skriver anmelderen.
