Søndag vant Abdellatif Kechiches etter sigende veldig vakre «Blå er den varmeste fargen» Gullpalmen i Cannes.

Et fint øyeblikk, som regissøren delte med sine to hovedrolleinnehavere Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux.

For en som ikke har sett filmen ennå, har enigheten om filmens kvaliteter framstått som både rørende og nesten litt mistenkelig. Kan det virkelig være slik at ingen har noe negativt å si om den?

Joda.

«Blå er den varmeste fargen» bygger nemlig på en tegneserieroman av Julie Maroh, som er oversatt til engelsk og på vei til meg i posten nå.

Og Maroh har innvendinger mot deler av filmen, og særlig den mye omtalte og svært grafiske 20 minutter lange sexscenen mellom de to kvinnelige hovedkarakterene, som du sikkert har lest om i en av Dagbladets 134 (?) artikler.

I går skrev hun et langt innlegg på engelsk på bloggen sin, der hun begynner med å forklare veien fra tegneserie til film – hun møtte regissør Abdellatif Kechiche ved flere anledninger, og følte de delte en felles forståelse for historien og hadde en gjensidig visjon om hva den kunne utvikle seg til på lerretet.

Julie Maroh.

Men så var det denne sexscenen, da. Det ville vært en fordel om ikke den så til de grader ble laget for mannlige heteroseksuelle øyne, ifølge Maroh. Og herfra siterer vi på engelsk:

It appears to me this was what was missing on the set: lesbians.

I don’t know the sources of information for the director and the actresses (who are all straight, unless proven otherwise) and I was never consulted upstream. Maybe there was someone there to awkwardly imitate the possible positions with their hands, and/or to show them some porn of so-called «lesbians» (unfortunately it’s hardly ever actually for a lesbian audience). Because — except for a few passages — this is all that it brings to my mind: a brutal and surgical display, exuberant and cold, of so-called lesbian sex, which turned into porn, and me feel very ill at ease.

Maroh viser til at flere begynte å fnise under filmvisningen i Cannes, noe hun tilskriver at heteroseksuelle ikke forstår scenen, og syns det hele framstår latterlig.

Lesbiske vil imidlertid også le, fordi scenen er for urealistisk og lite troverdig. De eneste som ikke vil le, ifølge Maroh, er menn som er for opptatt med å sluke det som foregår på lerretet – for det er dem scenen åpenbart er konstruert for, ifølge forfatteren.

Uansett standpunkt man måtte ha til saken (i den grad det er mulig å ha noe standpunkt for våre lesere, da nesten ingen har sett filmen ennå) er Marohs uttalelse ganske spesiell lesning som man ikke uten videre burde avfeie uten videre diskusjon.

Hun forsøker også å balansere innlegget noe ved å vise til at historien ikke eksklusivt tilhører henne lenger, og at dette kun er hennes mening. Men hun viser imidlertid også tegn til bitterhet når hun viser til at hun ikke ble takket i regissørens tale, at hun følte seg litt forbigått på den røde løperen og at regissøren lot være å kontakte henne i flere måneder mens innspillingen pågikk.

Les hele innlegget hennes her.

Ålreit, men da vet vi i hvert fall hvem vi skal sende for å skrive om filmen litt nærmere den norske premieren i høst. Er du klar, Brita Møystad?