• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord.
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver mandag kan du melde deg på her.

 

Det er straks sommer og Billettkontrollen tar noen uker ferie. Her er en oppsummering av kinoåret så langt:

Filmer som har gjort det bedre enn forventet:

Den uforutsette publikumsvinneren «Et helt halvt år» skiller seg særlig ut. Med sine 218 000 besøk på tre helger er filmen på god vei til å passere «Deadpool» (312 000) som den aller mest sette filmen hittil i år.

At melodrama kan slå superhelter forteller oss at kinopublikummet er mer mangeartet enn Hollywood gjerne vil ha oss til å tro. På mange mindre steder er tårepersen basert på Jo Jo Moyes’ roman allerede den best besøkte filmen hittil i år.

Kulturinteresserte damer har også møtt kvinnesterke opp på «Mannen fra Snåsa», som med sine 138 000 er den mest sette norske dokumentaren på kino siden «Heftig og begeistret».

«Kulturkjerringer» er allerede bautaen som de fleste av landets litteraturhus lener seg mot. Kanskje er det også her fremtiden for landets kinoer ligger?

Blant de minste filmene er det litt lengre mellom suksesshistoriene. Distributøren Arthaus har truffet bra med «45 år» som etter sin julepremiere har gått jevnt og trutt på kino denne våren med en total på 52 000.

Det er den fjerde best besøkte Arthaus-filmen gjennom tidene, kun slått av «Requiem for a Dream», «Amour» og barnefilmen «Operasjon Mjau».

Distributøren skal også være fornøyd med å lokke 14 000 til Holocaust-dramaet «Sauls sønn». Ellers har Tour de Force gjort en godkjent jobb med å selge den franske dokumentaren «Human».

3900 besøk høres muligens ikke så mye ut, men filmen er tre timer lang og er i hovedsak intervjuer med vanlige folk fra hele kloden om deres hverdag.

 

Filmer som har gjort det dårligere enn forventet:

I en tid der distribusjon og markedsføring av film er globalisert, likner norske og internasjonale kinofilmpreferanser på hverandre. Men det finnes unntak.

«Captain America: Civil War» (171 000) er bare på 11. plass på topplisten her, men topper i svært mange andre land.

Også «X-Men: Apocalypse» (72 000) har gjort det relativt sett svakt i Norge, og viser at superheltmarkedet er betraktelig mindre, og muligens mer mettet, enn i USA og fremadstormende kinomarkeder som Russland og Kina.

Blant de mindre sette titlene er de negative overraskelsene flere. Det er mye tale om hvordan mellomfilmer sliter på kino. Det kan være mange grunner til det, som for eksempel konkurransen fra sofaen og tv-serier. Men i en tid der mye film ikke lenger selger seg selv, må trolig distributører og kinoer tenke nytt.

Det er imidlertid lite som tyder på at bransjen gjør så mye annet enn å fortsette som før. Ta for eksempel distributøren UIP (som har rettighetene for filmene til Universal, Paramount og Sony i Norge). I år har de lansert utmerkete filmer som oscarvinneren «Spotlight» (24 000), Coen-filmen «Hail, Caesar» (16 000) og «Steve Jobs» (6000).

Dette er kvalitetsfilmer med store navn, svært gode kritikker og som har gjort det til dels svært mye bedre i andre land. Spørsmålet er om de store studiofilmbaserte distributørene fremdeles er de beste til å lansere slike kvalitetstitler?

Løsningen er ikke nødvendigvis å la minidistributørene ta over. I markedet for de smaleste titlene florerer det for tiden med små byråer, uten at det ser ut til å hjelpe nevneverdig for filmene som trenger det mest. Flere svært gode filmer runder ikke engang 1000 besøk («Knight of Cups» og «The Pearl Button»).

I digitalkinoens tidsalder er risikoen ved å sette opp en tittel på kino svært liten. Kostnadene er relativt små, og ved å lansere mange filmer, håper man på at man lettere skal treffe den ene storselgeren. En slags distribusjonens svar på gardering i tipping, der garantien ligger i at filmene får gratis markedsføring i form av avisenes anmeldelser.

Men denne taktikken har en bakside. Filmer slår hverandre i hjel, og for distributøren blir det umulig å gi hver tittel den omsorgen den fortjener. Personlige favoritter som «Love» (1600), «Min andre mor» (2000), «Mine beste dager» (2300) og «El Club» (2500) var blant de mest skadelidende denne våren.

 

Tidligere i denne spalten: