• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord.
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver mandag kan du melde deg på her.

 

DENNE UKEN BLE JEG ringt opp av både radio og fjernsyn for å kommentere besøkstallene på kino.

NRK Kulturnytt hadde laget en reportasje om at besøkstallene hittil i år er 11 prosent høyere enn tilsvarende periode i fjor, og at vårbesøket ikke har vært så bra på ti år.

NRK hadde også intervjuet Ivar Halstvedt i SF Kino som benyttet anledningen til å reklamere for sin nye kino på Storo (åpner til neste år), samt påstå at tallene er et tegn på at nordmenn er mer interessert til å gå på kino enn noen gang.

Journalistene som kontaktet meg etter at reportasjen ble sendt hadde to innganger til saken. For det første var de svært forundret over at besøkstallene på kino er bedre enn på mange år. For det andre kunne de ikke helt forstå at det skulle være behov for enda flere kinosaler i hovedstaden.

Var ikke kinoen døende likevel? Er alt skriveriet om synkende besøkstall bare tull? Har bransjen ropt ulv, ulv?

 

FOR Å FORSTÅ UTVIKLINGEN må man zoome ut litt og se på det store bildet.

Det mest slående med besøkstallene på kino i Norge, er ikke at de er bedre enn på lenge, men at de ikke går jevnt nedover.

Det er stabiliteten som er oppsiktsvekkende. De siste 10-15 årene har besøkstallene ligget jevnt mellom 10 og 12 millioner i året. Noen år nærmere ti, andre år nærmere 12.

I en tid der kinoen konkurrerer med stadig flere digitale flater om publikums oppmerksomhet, er det rett og slett imponerende hvordan kinoen holder stand i Norge.

 

DET ER GRUNN TL Å TRO at vi kan takke digitaliseringen av kinoene for dette.

Mellomstore og mindre kinoer over hele landet har gjennomgående opplevd solid økning i billettsalget siden projektorene ble fôret med ener og nuller i steder for celluloid.

De største aktørene, og særlig Oslo, har samtidig hatt et markant fall i samme periode.

Med digitaliseringen har selv små kinoer tilgang til de aller største filmene fra og med premieredagen. Dette har gjort lokalkinoene langt mer populære. Nå trenger man ikke lenger reise til nærmeste by eller vente seks, syv uker, for å få sett den nyeste X-Men-filmen.

 

DIGITALISERINGEN HAR med andre ord frigjort kinoene fra filmkopiene. Det betyr også at det er enklere og mer driftsøkonomisk å ha mange forestillinger av en og samme tittel, selv om belegget i salen langt fra er fullt.

I en tid der vi forventer å kunne se ting når vi vil og hvor vi vil, er kinoenes vellykkete svar å tilby stadig flere visninger av de mest populære filmene, i nærheten av der folk bor.

Denne utviklingen vil forsterke seg ytterligere når VPF-avgiften nå er avviklet.

Avgiften var på 2000 kroner og tillagt de første 90 forestillingene. VPF er en del av det store spleiselaget mellom kinoene og distributørene for å betale digitaliseringen. Uten denne vil kravene til besøk per forestilling bli enda lavere.

Taperen i denne utviklingen er filmene som ikke omhandler Norge under krigen eller er en del av Hollywoods pr-maskineri.

coloss
Norsk kino (ikke helt ferskt bilde). Foto: Kjetil Bjørnsrud/CC BY-SA 3.0

 

NÅR JOURNALISTER ER overrasket over at kinoene faktisk gjør det bra, er det fordi de har lest nyheter om hvordan besøkstallene for mellomfilmer og mindre filmer stadig går nedover.

Kinomarkedet polariseres. De store filmene blir større, de mindre blir så små at mange nå snart forsvinner. De minste filmene skvises ut av de store.

Særlig på mindre kinoer utenfor Oslo får smale filmer stemoderlig behandling, enten de blir vist på aparte tidspunkt eller generelt forbigått i stillhet.

Tidligere måtte kinosjefer og det lokale publikummet over det ganske land ta til takke med de filmkopiene som til enhver tid var tilgjengelig, enten det var et iransk samlivsdrama eller en amerikansk bilfilm. Nå er det i større grad markedets lov som gjelder.

 

SPØRSMÅLET ER OM kinosjefer på kommunaleide kinoer har et spesielt ansvar i en slik situasjon?

Skal de gjøre som kinosjefene på kommersielle kinoer: makse antall forestillinger for de største filmene, og slik kunne gi seg selv en klapp på skulderen over økte besøkstall for kultursektoren i kommunen?

Kanskje burde ikke antall besøkende være det eneste målet for en kinos vellykkethet?

Tidligere i denne spalten: