Billettkontrollen: Det finnes kanskje et uutnyttet arthouse-potensiale blant de unge

«Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord.
Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver uke kan du melde deg på her.

VI GÅR NÅ INN I den tiden av året hvor det er tett mellom de kunstnerisk interessante titlene på kino. Mellom oktober og april slippes et femtitalls filmer som enten har utmerket seg på internasjonale filmfestivaler, er regissert av tunge/interessante filmkunstneriske navn, eller er blant favorittene til å ta hjem en oscarstatuett i slutten av februar.

Forrige helg hadde to av dem premiere: «Havet brenner» og «American Honey». Denne uken forsøker «Barneraneren» og «Dagen i morgen» seg. «Barneraneren» og «American Honey» er interessante fordi de er ambisiøse filmer som henvender seg til et relativt ungt publikum.

Helt siden SF i 2013 klarte å lokke (eller var det lure?) 35 000 nordmenn til å se Harmony Korines eksperimentelle ungdomsgangsterfilm «Spring Breakers» (et resultat som gjør filmen bedre besøkt i Norge per kapita, enn noe annet land, selv kunstfilmnasjonen Frankrike), har vi ant at det finnes et uutnyttet arthouse-potensiale blant unge.

Dette publikumsegmentet er kanskje ikke så bevisst regissører og filmkunstneriske tradisjoner, men ofte langt mer åpne for annerledes filmstiler og fortellerstrukturer enn et mer voksent publikum.

DEN NESTEN TRE timer lange «American Honey» holder seg bra på kino i sin andre helg. I Oslo har Andrea Arnolds drama fått utvidet antallet forestillinger, og publikum svarte – tittelen har like høyt besøk i sin andre helg i hovedstaden.

Utenfor Oslo går det imidlertid tråere: I både Stavanger, Bergen og Trondheim faller filmen så raskt at den på ingen måte vil rekke å bli et fenomen før den forsvinner fra plakaten.

«Barneraneren» har større muligheter til å nå ut relativt bredt, både fordi den er norsk, samt at lengden på filmen er mer håndterlig. Jon Haukelands film er også formmessig dristig, men fremstår sannferdig og direkte.

I en kinonasjon der (også den ungdommelige delen av) provinsen er fullstendig allergisk mot film med handling fra hovedstaden, får «Barneraneren» like fullt juling. I Oslo ble filmen sett av 1400. I Norges nest største by valgte – hold dere fast – 23 publikummere å løse billett til den fascinerende filmhybriden.

I flere av de andre større norske byene er det enda verre.

SELV OM DET GODT voksne publikummet tradisjonelt verdsetter arthouse-filmen høyest, er ikke fantastiske anmeldelser og priser fra prestisjefestivaler alltid tilstrekkelig.

«Havet brenner» og «Dagen i morgen» vant begge i Berlin i år. Førstnevnte ble festivalens store snakkis, ikke minst på grunn av den aktuelle tematikken (båtflyktninger i Middelhavet) og vant til slutt Gullbjørnen.

Det norske kinopublikummet har tydeligvis ikke så lyst til å gå på kino for å bli minnet på en av de store humanitære krisene i vår tid.

Åpningshelgen var nedstemmende, med drøyt 600 besøk. I helg nummer to er den glimrende dokumentaren dessverre allerede død som kinofilm, med 170 besøk totalt, et fall på drøyt 70 prosent.

Syv personer løste billett i Trondheim.

MEN LA OSS AVSLUTTE med noe positivt. For 68-erne vet å finne veien til kinoene, hvis de bare tilbys film som ikke blir for ubehagelig.

Mia Hansen-Løves hverdagslige mesterverk «Dagen i morgen» (med Isabelle Huppert) overgikk de fleste forventninger i helgen med 2200 betalende totalt.

Det er selvsagt ikke helt der oppe ved «45 år» (3700 i premierehelgen, 53 000 totalt), som henvendte seg til det samme velutdannede, godt voksne publikummet i fjor.

Men stor pågang på flere saler i Oslo (utsolgt på Gimle) vitner om at filmen kan leve lenge – og kanskje runde 20 000 totalt.