• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord.
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver uke kan du melde deg på her.

 

JEG HAR SKREVET EN GOD DEL om de store regionale forskjellene i publikumspreferanser, hvordan de mest kunstnerisk ambisiøse filmene omtrent ikke blir sett utenfor Oslo, og hva lokal forankring har å si for å skape oppsiktsvekkende gode besøkstall, selv på små steder.

Henrik Martin Dahlbakken har denne sommeren lansert noe så uhørt som to spillefilmer. Og hvert på sitt vis illustrerer de hvordan kinomarkedet fungerer i dag.

Hans forrige film, «Sensommer», var et relativt typisk (om ikke helt vellykket) psykologisk drama, med et totalbesøk på drøyt 2000 og nærmere 60 prosent av omsetningen i hovedstaden. Actionthrilleren «Cave», med premiere denne helgen, har derimot omtrent 90 prosent av omsetningen utenfor Oslo, allerede tre ganger så stort besøk som «Sensommer» og høyest omsetning per forestilling på bittelille Fauske kommunale kino (der deler av filmen ble spilt inn).

 

DAHLSBAKKEN ER EN SLAGS norsk versjon av Steven Soderbergh: ekstremt produktiv, med hånd om store deler av produksjonsprosessen, og med en lettvint holdning til skillene mellom høy- og lavkultur, mellom kommersiell sjangerfilm og mer kunstnerisk utfordrende materiale.

For Soderbergh var utfordringen lenge at han ikke maktet å treffe det virkelig store publikummet før han i 2000 og 2001 lanserte trekløveret som gjorde ham mektig i Hollywood: «Erin Brockovich» (middelkulturelt kvalitetsdrama), «Traffic» (narkothriller) og «Ocean’s Eleven» (actionkomedie).

Nå har ikke Dahlsbakken det samme unike talentet som Soderbergh, men med sin store arbeidskapasitet og evne til å gjennomføre prosjekter, burde den unge regissøren ha muligheter til å bli en sentral norsk filmskaper.

 

«CAVE» SER LIKEVEL IKKE ut til å bli det store kommersielle gjennombruddet for Dahlsbakken. Filmen vil trolig ende på drøyt 20 000 solgte billetter, som er ok som lavbudsjettsfilm, men svakt for å være et rent spenningsdrama.

For at filmskaperen skal ta et steg videre i karrieren, burde han muligens la Soderbergh være ledestjerne.

Får jeg foreslå et engasjerende og bredt kvalitetsdrama der en alenemor og advokat (Ane Dahl Torp) går til sak mot et stort norsk oljeselskap for å ha besudlet drikkevannet i en liten vestlandskommune; et hardtslående gangsterdrama fra metamfetaminmiljøet i en norsk innlandsbygd; og en actionkomedie om en gruppe smarte kriminelle som blir hyret inn av en utro tjener til å forsyne seg av det norske oljefondet?

I så fall får vi håpe Dahlsbakken ikke glemmer at Soderberghs kanskje aller beste film ble lansert bare noen måneder før gigantsuksessen «Erin Brockovich»: «The Limey» (1999), en utsøkt og stilisert noir som bygger en ytterst tilfredsstillende bro mellom de to filmverdenene Dahlsbakken til nå sjangler, mer enn balanserer mellom: sjanger- og kunstfilm.

 

Tidligere i denne spalten: