• «Billettkontrollen» er Filter Film og TVs ukentlige analyse av kinomarkedet i Norge, signert medieviter og filmkritiker Ulrik Eriksen. Spalten publiseres med støtte fra stiftelsen Fritt ord.
  • Ønsker du å få «Billettkontrollen» som mail hver mandag kan du melde deg på her.

 

CANNES (Filter Film og TV): Filmfestivalen i Cannes er basert på et rørende paradoks: Det er en øredøvende feiring av noen av de minst høylytte filmene filmverdenen kan vise til. Her står vi filmkritikere og bransje i lange køer for å få muligheten til å se – og rapportere tilbake om – ambisiøse, kompromissløse produksjoner, regissert av enda mer ambisiøse og kompromissløse filmskapere. Svært mange av filmene vil ikke engang bli vist på vanlig kino.

Men hva med verkene som blir tatt inn? Hva slags skjebne venter årets Cannes-favoritter?

Med «Toni Erdmann» har Maren Ade («Alle andre», 2009) maktet å lage en tysk latterbombe på nærmere tre timer, som samtidig er en rørende og presis analyse av vår tid.

Mange har filmen som en favoritt til å vinne i Cannes, men muligens er filmen for lite filmatisk utfordrende for å nå helt opp. Uansett: Arthaus har kjøpt filmen og er nok svært lystne på igjen distribuere gullpalmevinneren (noe de har gjort seks av ni ganger siden 2007, men ikke de siste to årene).

 

SKULLE FILMEN VINNE, kan det bli en publikumssuksess. Det er en film som trolig vil leve svært godt på anbefalinger fra andre. Det er i det hele tatt vanskelig å gå uberørt ut av kinosalen etter å ha sett filmen. Man er i hvert fall sliten i magen etter alle latterkulene.

Den store utfordringen med «Toni Erdmann» er lengden: 2 timer og 42 minutter er i lengste laget for virkelig bli en hit. Trolig vil den kunne nå 15 000. Kanskje til og med 20 000 hvis absolutt alt klaffer.

Arthaus har i tillegg kjøpt tidligere gullpalmevinner Cristian Mungius «Graduation», som også trekkes frem som en favoritt til å vinne.

Med sin drøye to timer lange spilletid, fremstår den kort i Cannes-sammenheng. Men rumensk film har langt større resonans hos internasjonale kritikere og filmbransje, enn det hjemlige norske kinopublikummet.

Mungius «4 måneder» ble sett av 11 000 i 2007. «Graduation» kan nå 10 000 den også, men neppe mer.

Jim Jarmusch har vært i hovedkonkurransen i Cannes åtte ganger, men aldri vunnet. Med «Paterson» er han trolig nærmere hovedpremien enn noen sinne.

Filmen der Adam Driver spiller en poesiskrivende bussjåfør i New Jersey er en usedvanlig smakfull og balansert filmatisk rett: humrende og vakker, omtrent like filmatisk stram som den er tematisk slentrende.

 

DET ER FORELØPIG UKLART hvem som tar filmen til Norge. Men med rett behandling kan filmen få et langt liv på det store lerretet. Jarmusch’ siste film på ordinær kino, «Broken Flowers», ble sett av 48 000 i 2005. Slike tall vil nok ikke «Paterson» nå i dagens langt mer krevende marked. Men 15 000 burde være innenfor rekkevidde.

Cannes-favoritten med den labreste prognosen må være brasilianske «Aquarius» av Kleber Mendonca Filho.

Hans brakdebut «Neighboring Sounds» om innbyggerne i en boligblokk og deres angst for omgivelsene vant en rekke internasjonale priser, men ble aldri tatt inn til Norge.

Slik sett blir filmen komplisert å selge og lengden på to timer og 20 minutter vil heller ikke hjelpe.

5000 vil være fullklaff for «Aquarius», 3000 mer sannsynlig.


Gullpalmevinnere på kino i Norge

  • De siste ti årene er gullpalmevinnerne sett av alt fra 1800 («Onkel Boonmee») til 73 000 («Amour»). Medianen ligger på 13 000, gjennomsnittet på 22 000.
  • 2007: «4 måneder, 3 uker og 2 dager» (11 000)
  • 2008: «Klassen» (40 000)
  • 2009: «Det hvite båndet» (24 000)
  • 2010: «Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv» (1800)
  • 2011: «The Tree of Life» (28 000)
  • 2012: «Amour» (73 000)
  • 2013: «Blå er den varmeste fargen» (13 000)
  • 2014: «Vintersøvn» (3400),
  • 2015: «Dheepan» (4600)

Tidligere i denne spalten: