NB: Inneholder veldig milde spoilere. Vil du overhodet ikke vite noe om handlingen i filmen bør du navigere deg vekk nå.
Wes Anderson er en regissør man enten elsker eller ikke skjønner greia med. Mens jeg ikke kan få nok av de fargemettede scenene, den veltimede humoren og de nesten drømmeaktige universene ,avskriver andre filmene hans som for fjærlette og overflatiske.
I sitt nye eventyr, som han kalte det på pressekonferansen, har Anderson latt seg inspirere av bøkene til den tyske forfatteren Stefan Zweig, men mer i fortellerstil enn i direkte innhold.
Grunnet denne inspirasjonen er det også en forfatter som er fortellerstemmen i filmen, i hvert fall én av dem, for filmen er bygget opp som en russisk babushka-dukke, med en intro, som leder til en intro, som leder til en intro.
Men hovedhistorien er satt til et gåtefullt sted i Øst-Europa kalt Zubrowka (en vodka i den virkelige verden) i 1932.
Innenfor de Disney-rosa veggene til Grand Budapest Hotel regjerer concierge M. Gustave (Ralph Fiennes) med silkehansker. Han er høyt skattet, spesielt av eldre damer, og en dag får han en ny pikkolo, Zero Moustafa (Tony Revolori), som han fort knytter et nært bånd til.
Nære bånd pleier M. Gustave også til en hel rekke eldre, blonde kvinner, og da en av dem, den steinrike Madame D. (Tilda Swinton) dør starter problemene.
Gustave og Zero drar for å vise henne den siste ære og finner ut at Gustave har arvet et verdifullt bilde.
Det vil ikke Madame Ds sønn, Dimitri, herlig ondt spilt av Adrien Brody, ha noe av, og hiver Gustave på dør, etter å ha kalt ham en grisk, biseksuell homo.
Men Zero og Gustave får med seg bildet først, bare for å oppleve at Gustave rett etterpå blir offer for et komplott og beskyldt for drapet på Madame D.
Handlingen er altså en blanding av forviklingskomedie og kriminalhistorie og en av Andersons letteste, selv om han aldri har vært kjent for tungt drama.
Her er det det visuelle, skuespillerne og innfallene som står i sentrum og det fungerer upåklagelig. Dimitris leiemorder, Jopling, (Willem Dafoe) er et fortannløst beist med skarpe ringer på alle fingre som klarer å vekke skrekk og humor i publikum på samme tid.
Og i en ellevill (ja, her er det ordet faktisk på sin plass) ski vs kjelke-scene nedover de zubrowkske alper, hvor Jopling deltar på ski, får Anderson også lekt seg med fart, bobsleigh og hopp.
Det er i det hele tatt mye i denne filmen som er basert på lek og morsomme innfall, conciergene er medlemmer av et hemmelig forbund, SS-parodien ZZ (Zig Zag) har herlig trange og Hugo Boss-aktige uniformer og hotellet minner om Stanley Kubricks «Ondskapens hotell» på en veldig god solskinnsdag.
Jeg kunne ha ønsket meg et litt mer intenst samspill mellom Fiennes og den unge Revolori, de får det ikke til å gnistre seg imellom og det nære vennskapet som utvikler seg mellom dem blir aldri helt troverdig.
Men nå er det lite i denne filmen som er troverdig. Andersons lek med europeisk kultur, historie og uklare landegrenser er derimot uvanlig morsomt, det er sjelden jeg syns amerikanerne får til det. Men Anderson vet hva han kan spille på, og gebrokne aksenter, obskure munkeordner og kvasityske navn som Sudetenwalz, Gabelmeisters Peak og Nebelsbad er alle parodiske fulltreffere.
Jeg syns ikke det er Andersons aller beste film, men det er kanskje den vakreste, og uten tvil den mest eventyrlige.
Lar du deg ikke underholde av denne er det vel bare brennende ved- og gullfiskprogrammer som kan hjelpe deg.
«The Grand Budapest Hotel» får norsk premiere 21. mars.
