Pressekonferanser under filmfestivaler er ofte nitriste greier («hvordan føles det å være den erotiske fantasien til millioner av kvinner?» ble for eksempel George Clooney spurt tidligere i uka), men spørsmålene etter visningen av Richard Linklaters nye film «Boyhood» var langt mer interessante.

Så er dette også et veldig uvanlig filmprosjekt. Dette er en film Linklater har holdt på med siden 2002, og på den tiden har to av hovedrolleinnehaverne Ellor Coltrane (Mason) og Lorelei Linklater (Samantha) gått fra å være søte små barn til å bli unge voksne.

Det er få forunt å få se hele den transformasjonen fra barn til voksen på to timer og førtitre minutter, og det hadde vært en sterk opplevelse for dem begge da de så resultatet av tolv års arbeid for første gang for noen måneder siden.

Underveis hadde de nemlig ikke sett noen ting, Linklater ville unngå at de ble for bevisste på hvordan de så ut eller spilte.

Hele grunnideen i «Boyhood» er altså å fange tiden på film, en tid som naturlig nok kommer mye tydeligere frem hos barna enn hos de voksne skuespillerme Ethan Hawke og Patricia Arquette. Vi får se dem fra de krangler som seks-sjuåringer til de flytter på college i Austin, og det er veldig fascinerende.

Coltrane er en vakker og uttrykksfull gutt som sakte går over til å bli en hengslete tenåring med kviser og stadig mørkere stemme.

Linklater fortalte at overgangene mellom årene var noe av det han hadde brukt mest tid på å planlegge, og han har fått det til å bli naturlige hopp med den stadige underholdningsverdien det er å se barna vokse opp på skjermen. Aldri har vel noe lignende blitt gjort i en spillefilm.

«Boyhood» er også vakkert filmet, Texas’ øde natur får stor plass og Linklater går tett innpå karakterene og gjør de sårbare og realistiske. Utover den spektakulære grunnideen er det derimot lite dramatikk i filmen, Linklater var tydelig på at det først og fremst var hverdagen han ville filme, ikke alle milepælene.

Det er dristig, og jeg syns ikke det er et helt vellykket valg.

Han har tross alt valgt å lage en spillefilm, da er det litt kjedelig at ingen scener får følger. Linklater kjører oss bare videre uten å ta opp trådene fra det som har skjedd før. Livet er kanskje ikke som på film, men selv i virkeligheten vil en alkoholisert ektemann og to stesøsken nevnes året etterpå. Det blir de ikke i «Boyhood», det er som om karakterene nullstilles når det blir et nytt år.

Det årlige hukommelsestapet gjør filmen mindre engasjerende og mot slutten begynner jeg å bli litt lei. Masons kvasifilosofiske utlegninger til kjæresten og de stadig «dype» samtalene mellom far og sønn blir litt påklistret.

Men Linklater kan vel per se ikke lage en film uten at de store spørsmålene i livet får rikelig med fokus.

Linklater og Patricia Arquette, som spiller alenemoren Olivia, var tydelige på at filmingen har vært en helt spesiell opplevelse for hele crewet og at de har fått veldig sterke bånd til barna (naturlig nok for Linklater og datteren hans), men Linklater sa også at han hadde begynt å se Coltrane som sin egen sønn.

Arquette var like full av lovord om barna, men det er hun som gjør at filmen blir noe mer enn et ganske morsomt og visuelt slående eksperiment. Hun er den strevende alenemoren som streber etter lykke og karriere, men som til tross for hard innsats aldri får det hun fortjener.

boyhood03

Og til slutt er det hennes skjebne som rører oss.

Barna er blitt voksne, men Arquette har vist hvilken god skuespiller hun er – og etter at «Medium» ble tatt av lufta har hun fått bevise det stadig oftere (sjekk også ut den fine rollen hennes i den siste sesongen av «Boardwalk Empire»).