Så var dagen endelig her, George Clooney har ankommet Berlin. Fans, presse og ikke minst Berlinale-sjef Dieter Kosslick fryder seg. Det er aldri så Berlinale som de årene Clooney er med og sprer sin sjarm – for sjarm har han, og det viste han på pressekonferansen.
I «Monuments Men», Clooneys femte film som regissør, har han fått med seg et lag som per definisjon ikke kan skuffe totalt, til det er Cate Blanchett, Bill Murray, John Goodman og Bob Ballaban for gode. Og Matt Damon er også med.
Men de kan ikke gjøre en film alene, dessverre. Og Clooney er langt fra noen Wes Anderson eller Quentin Tarantino.
Utgangspunktet så lovende ut. Historien om de amerikanske kunstspesialistene, såkalte «monuments men», som vervet seg for å redde Europas kunstskatter fra nazistene er ikke ihjelfilmet og den er basert på en sann historie, skrevet av Robert M. Edsel. (Sjekk også ut dokumentaren The Rape of Europa som han har produsert om samme emne).
Dermed er alt lagt til rette for en god film, men Clooney vil for mye. Eller hva vil han egentlig?
Filmen begynner med at kunstkjenneren Frank Stokes (Clooney) presenterer problemet for president Roosevelt. Presidenten gir ham lov til å sette sammen et kunstekspert-team og dra til Europa for å redde det de kan og bringe det tilbake til sine rettmessige eiere.
I klassisk «Oceans Eleven»-stil begynner Stokes å gå rundt og verve sine eksperter, Bill Murray på et stillas utenfor en skyskraper på Manhattan blir den klare vinnerscenen i denne humoristisk pregede starten.
Dermed er tonen satt, skulle man tro. Men det er her filmen begynner å bli schizofren. Mens skuespillerne gjør sitt beste for å lage en buddy-film virker det som om Clooney i ettertid har bestemt seg for at det skal være drama i stedet.
Han har lagt på en fortellerstemme som kommer med svulstige selvfølgeligheter som «stor kunst kan aldri bli noens privateiendom, i ånden, Mona Lisa er like mye min som den var Napoleons», osv. På ett punkt lurer en av talene hans seg inn i selve handlingen også, da så jeg ned, selv i den mørke kinosalen.
En annen irriterende ting er at Clooney ikke har tro på intelligensen til tilskuerne og hele tiden gir oss den ene replikken for mye som overforklarer og ødelegger fiksjonen. Legg til et skikkelig tullete soundtrack som hadde hørt hjemme i en Chaplin-film og forvirringen er komplett.
Tarantino viste hvordan man fint kan vitse om 2.verdenskrig og komme unna med det i vår tid, Clooney prøver på det samme, men får det ikke til.
Matt Damons insistering på at han kan flytende fransk blir et nikk til da Brad Pitt hevdet det samme om italiensk i «Inglorious Basterds», men det blir aldri like morsomt, og morsomheten blir brukt alt for mange ganger.
Et av filmens forventede høydepunkt, samspillet mellom Bob Ballaban og Bill Murray kommer også til kort. Balaban skal av uforklarlige årsaker være sinnssykt sur og tverr, spesielt mot Murray.
Det er vel ment komisk, men det virker bare rart. Jeg skylder på manus og ikke skuespillerne her, det er ingen av disse karakterene man kommer inn på, overhodet.
Visse scener er gøyale, man lærer bittelitt, og noen replikker sitter, særlig er Goodman og Murray gode på one-linerne.
Men alt i alt ender dette opp som småflaut, både for Clooney og Berlinalen.
«The Monuments Men» får norgespremiere fredag.
