Festivalen i Bergen har fylt nisjen som den fremste festivalen i Norge på dokumentarfilm. Det er en smart prioritering av festivalledelsen, ikke bare fordi det sårt trengs (i fraværet av en større internasjonal dokumentarfilmfestival i Norge), men også fordi dokumentarprogrammer har en tendens til å heve kvaliteten på filmutvalget til enhver festival.

Om det er fordi det er lettere å lage gode dokumentarer enn gode spillefilmer er usikkert, men faktum er uansett at nivået generelt er bedre. Sjansene for å se dårlige filmer mindre. To av de beste dokumentarene på BIFF kommer heldigvis på kino: den klassiske, men usedvanlig fascinerende biografien «Palme» (på kino nå på fredag), og larger-than life-historien «Searching for Sugarman» (på kino mot slutten av november), som allerede er en del omtalt på Comoyo Filter.

Mesteparten av dokumentarene fra BIFF kommer naturlig nok ikke på kino. En av de mest utfordrende filmene var «Outing», en østerriksk dokumentar som portretterer en ung pedofil mann.

Det er et møte med en usedvanlig oppegående og ressurssterk fyr, som hver dag kjemper en kamp mot sine seksuelle drifter. Han er fast bestemt på å ikke begå overgrep. Men hvor går grensene? Er det ok å ha slektninger på fanget? Er det ok å spille basket med nabogutten? Vil han noen gang klare å ha et forhold til en voksen person? Og burde han kastrere seg selv?

Filmen følger ham over to år og gir et menneskelig, men også dypt uhyggelig innblikk i en tabubelagt verden. Regissørene Sebastian Meise og Thomas Reider er dessuten på vei opp i østerriksk film. Deres første spillefilm Stilleben vises i morgen på Cinemateket i Oslo.

I «How To Survive a Plague» har den amerikanske journalisten David France laget et dokument over den HIV-positive førstelinjens kamp mot AIDS fra midten av 80-tallet og frem til midten av 90-tallet, da de første effektive medisinene mot den dødelige sykdommen kom.

Den er svært sammensatt og tidvis forvirrende konstruert, og gir stemmer til mange av de viktigste forkjemperne i den New York-baserte gruppen Act Up. Men France’ uvilje mot å følge en klart definert storyline betaler seg når organisasjonen slår sprekker og det blir mer og mer diffust hva som er den rette veien å gå: en organisasjon hvis medlemmer er motivert av egen overlevelse har svært få motivasjonsproblemer, men dertil vanskeligere for å opprettholde intern disiplin.

Tilbakeblikket på hvordan utbredt brunflekkete homofobi («de kunne jo valgt avhold!») var en bremsekloss på utviklingen av medikamenter, er dessuten temmelig opprivende saker.

Langt mer oppløftende, men ikke desto mindre finstemt, er portrettet av det søkkrike ekteparet Siegel fra Orlando, Florida. «The Queen of Versailles» følger eiendomsmagnaten David og hans trofékone mens de bygger det som skal bli USAs største private enebolig: Versailles. Men så kommer finanskrisen. Dokumentaren om rikdommens uutholdelige letthet er avslørende i sin nærhet, morsom i sin outrerthet og ikke så rent lite rørende.

På fiksjonssiden var det enklere å se dårlig film i Bergen. Du kunne for eksempel snuble inn på det sentimentale og skjematiske historiske dramaet «Xingu» (om grunnleggerne av en nasjonalpark i Amazonas), eller Walter Salles’ dørgende kjedelige filmatisering av «On the Road». Men også her fantes flere høydepunkter.

Meksikanske Carlos Reygadas er en av de mest egenartede og kompromissløse filmskaperne i dag. Hans forrige film «Stille lys» (2007) var en nitid studie av konflikten mellom liv og lære for en dypt religiøs bonde i den tyskspråklige delen av det meksikanske bondelandet. Hans nye «Post Tenebras Lux» er langt mer utfordrende, ikke minst formmessig, med sin komplekse og hoppende struktur: filmen er en ekspresjonistisk reise inn i det dypt klassedelte Mexico fortalt gjennom historien til en småbarnsfamilie på sammenbruddets rand, komplett med en rødglødende djevelskikkelse, og en orgy der gjestene har seg på chambre Hegel og Duschamp. Mange lag her med andre ord.

Litt mindre utfordrende, men godt innenfor det aparte er franske Leos Carax‘ («De elskende på Pont Neuf») comeback. «Holy Motors» (som hadde premiere i Cannes) er en vill parabel på å lage film: fullstendig uforutsigbar og med en herlig absurd energi.

Israelske «Footnote» (fra fjorårets Cannes) er en intelligent skrevet satire om den akademiske rivaliseringen mellom far og sønn. Fra Cannes kommer også en av årets klart beste filmer (dessverre uten norsk kinodistribusjon): Med «Beyond the Hills» har rumenske Cristian Mungiu klart å toppe sin egen gullpalmevinner «4 måneder, 3 uker og 2 dager» (2007). Et hypnotisk og tålmodig drama om en mentalt ustabil kvinne som blir forsøkt demonutdrevet av en prest og hans nonner.

Fullstendig uforståelig er det at distributøren Nordisk film trolig ikke kommer til å sette opp den nye danske filmen «Kapringen» (regi: Tobias Lindholm) på kino. Det er en uhyre realistisk, nervepirrende og kompleks film om kapringen av et dansk frakteskip i det indiske hav. Danskene imponerer igjen. Denne fortjener et langt større publikum enn det BIFF kan tilby.

Bergen Internasjonale Filmfestival avsluttes i dag.